FEILTOLKNING: Kulturministeren Thorhild Widvey har feiltolket IOCs skriftlige forsikring. Brevet fra IOC bekrefter nemlig at IOCs regelverk fratar arrangørbyen og staten kontrollen over OL-økonomien, skriver Stig Eidissen. Foto: Audun Braastad / NTB Scanpix
FEILTOLKNING: Kulturministeren Thorhild Widvey har feiltolket IOCs skriftlige forsikring. Brevet fra IOC bekrefter nemlig at IOCs regelverk fratar arrangørbyen og staten kontrollen over OL-økonomien, skriver Stig Eidissen. Foto: Audun Braastad / NTB ScanpixVis mer

Ingen kontroll over OL-kostnadene

Konsekvensen av regjeringens garanti til IOC er alvorlig: Regjeringen har mistet kontroll over kostnadene ved et Oslo-OL.

Meninger

Mandag 4. august ble det offentlig kjent at kulturministeren på vegne av regjeringen allerede 30. april i år ga IOC en garanti om at IOCs Charter skal respekteres fullt ut. Kulturministeren hadde altså trukket tilbake det forbeholdet mot IOCs Charter som hun på Dagsrevyen i mars sa hun skulle ta. Den gang mente kulturministeren åpenbart at dette forbeholdet var nødvendig for å beholde kontroll over OL-utgiftene.  

Kulturministeren har nå ombestemt seg. Selv om regjeringen nå har garantert å etterleve IOCs Charter, mener hun regjeringen har kontroll over OL-kostnadene. Widvey begrunner dette med «muntlige og skriftlige» forsikringer fra IOC. Forsikringene skal gå ut på at IOC må forhandle med Oslo som arrangør før det skjer fordyrende endringer i OL-arrangementet.  

Jeg kan naturligvis ikke kommentere IOCs muntlige forsikringer. Den skriftlige forsikringen fra IOC er imidlertid det samme brevet som jeg gjorde kjent for offentligheten i mitt opprinnelige innlegg: Brevet fra IOCs Gilbert Felli den 22. april. Dette brevet er dessverre ikke noen forsikring. Kulturministeren har feiltolket innholdet.

Brevet fra IOC bekrefter nemlig at IOCs regelverk fratar arrangørbyen og staten kontrollen over OL-økonomien: IOC kan komme med nye fordyrende krav, og det er arrangøren (Norge) som må betale regningen.  Utdraget fra Host City Contract som var vedlagt brevet forklarer dette tydelig: 

        «The IOC reserves the right to amend such technical manuals, guides and other directions, and to issue new technical manuals, guides and directions. The City, the NOC and the OCOG shall adapt to any such amendments and any such new technical manuals, guides and directions so that the Games will be organised in the best possible manner, as determined by the IOC.»  

IOC dikterer endringer. Arrangøren adlyder. Det er ikke til å misforstå.   Det er også i strid med brevet fra IOC når kulturministeren sier det «skal» forhandles om økte kostnader. Systemet er det motsatte — endringene kommer, og de kommer for Oslo og Norges regning.   Det som derimot er riktig, er at når IOC har fremsatt et fordyrende krav, så kan man ha en mulighet til å be om forhandlinger. Men IOCs regelverk stiller strenge krav for å få lov å forhandle. Man må godtgjøre at det foreligger «betydelige negative effekter» (material adverse effects) i OL-økonomien. Dette følger av det påfølgende avsnittet i utdraget fra Host City Contract som er sitert ovenfor:  

        «However, should any party to this Contract believe that any such amendments or new technical manuals, guides and directions result in material adverse effects on its financial obligations, it shall so inform the IOC in writing in thirty (30) days (...) demonstrating such material adverse effects. The IOC shall then negotiate with the concerned party in an effort to address such alleged material adverse effects in a mutually satisfactory manner. If the IOC and such concerned party are unable to reach a mutually agreeable resolution, the concerned party shall have the right to submit the matter to binding arbitration pursuant to Section 87 below.»

IOC kan rent faktisk nekte å komme arrangøren i møte om de mener det ikke foreligger «betydelige negative effekter». De kan også nekte å komme arrangøren i møte fordi de mener kravet ikke er rimelig, eller de mener at de økte utgiftene ligger innenfor den risikoen arrangøren har påtatt seg.   Dersom forhandlingene havarerer så er man tilbake til utgangspunktet:

IOCs fordyrende krav må iverksettes, og arrangøren må betale hele regningen. En siste mulighet er da å prøve lykken ved sportens voldgiftsdomstol i Sveits. Her er man på juridisk bortebane.  Innholdet i en fremforhandlet løsning med IOC vil naturligvis reflektere styrkeforholdet. Begge parter vet hvor risikabelt det er for arrangøren å bringe saken inn for sportens voldgiftsdomstol. Det vil gjøre det vanskelig å overbevise IOC om å ta deler av kostnadene.   Derfor er brevet fra IOC ingen forsikring til kulturministeren. Brevet har samme budskap som regjeringens eksterne kvalitetssikring: Det er arrangørbyen som har risikoen for endringer og uforutsette kostnader. Dette skrev kvalitetssikrerne:  

        «Også den lange rekken av garantier som må stilles til IOC i de to fasene av søknaden om å bli vertsby, viser tydelig at risikoen plasseres hos OCOG. Det er liten tvil om at eventuelle endringer og uforutsette kostnader formelt sett må bekostes av OCOG. Det er mulig det i en slik situasjon vil være rom for forhandlinger mellom IOC og OCOG, men dette kan ikke legges til grunn i kvalitetssikringen. » (Kvalitetssikringsrapporten side 19)   (OCOG er den norske arrangørkomiteen bestående av Oslo kommune og idrettsforbundet, som staten garanterer økonomisk for.)  

Kulturministerens vurdering i mars var den riktige: Skal man ha økonomisk kontroll over et Oslo-OL, må man ta forbehold mot IOCs Charter. Øyeblikket kulturministeren uforbeholdent garanterte å respektere IOCs Charter, var øyeblikket regjeringen ga fra seg kontrollen over OL-kostnadene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook