SLANKE-TV I EN NY TID: Anmeldelsene av «The Biggest Loser» handler mye om hvor heroiske deltakerne er. Kanskje har holdningen til overvekt og slanking endret seg.
SLANKE-TV I EN NY TID: Anmeldelsene av «The Biggest Loser» handler mye om hvor heroiske deltakerne er. Kanskje har holdningen til overvekt og slanking endret seg.Vis mer

Ingen krig lenger

Noen krefter presser på for å gjøre oss tykkere. Noen krefter presser på for å gjøre oss tynnere. De første vinner.

Kommentar

Det er nye tider, og nye tider bringer ny slankereality. TVNorges «The Biggest Loser» er arvtakeren til «En ny start», «Du er hva du spiser», «Tjukkholmen» og forgjengeren «Slankekrigen». Men tidligere konsepter, og slankedebatter i sin alminnelighet, har ofte generert kritikk, og bekymringer for at de som roper varsko om overvektsproblemet i samfunnet, bidrar til å styrke kroppspresset, bygge opp under risikoen for spiseforstyrrelser og øke skyldfølelsen hos dem som strever med overvekt.

Denne gang triller anmelderne femmere og skriver om stor beundring for deltakerne. Den eneste kritikken som har kommet, er en advarsel om jojoslanking og en innvending fra Jørgen Foss, leder av Landsforeningen for overvektige, om at TVNorge bruker tykke mennesker som underholdning. Ellers kan det virke som om det har sevet inn en grunnholdning som går på at deltakerne er heroiske, at de kjemper en god kamp og fortjener støtte.

Kanskje er det tallene som har gjort det. Nordmenn blir tyngre. 74 prosent av menn over 25 år er nå overvektig eller har fedme, og 60,8 prosent av kvinner. Samtidig minsker andelen som er tynne eller ligger lavt i normalsjiktet. Blant folk i begynnelsen av førtiåra er rundt én prosent av kvinner undervektige, og under 0,3 prosent av menn det samme. 2,3 prosent av kvinner mellom 15 og 44 lider av anoreksi eller bulimi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen krefter presser på for å gjøre oss tykkere: Den stillesittende nye hverdagen, dragningen mot fett og søtt, omgivelsene som bugner av boller og pølser, og kroppens klamring til hver eneste kilo den har. Andre hvisker til oss at vi bør bli tynnere: Motebladforsidene, klassevenninnene, populærkulturen og kostholdsekspertene. Det påfallende er at de første er så mye sterkere enn de siste. De vinner med god margin.

Så det de første kreftene bidrar med, er mer skam enn konkrete tiltak. Hvis de som sleper på stor overvekt eller fedme, ser rundt seg, vil de få nok av signaler på at kroppsmassen er det som definerer dem. Innenfor for eksempel den kommersielle filmen faller tykke rollefigurer som regel i en av tre stigmatiserende kategorier: De er brautende brølaper, illeluktende matvrak, eller usikre, godhjertede klossmajorer som til sist redder dagen.

De er sjelden interessante for sine ambisjoner eller interesser. I popkulturen er personlighet i stor grad forbeholdt de slanke. Det må være ubehagelig å oppleve, igjen og igjen, for de som står langt fra idealet.

Og idealene vil ikke endre seg med det første. Derfor er det i stor grad et gode at det ikke sees på som illegitimt å ønske å slanke seg, å ville ha et liv uten de helsemessige og sosiale ulemper mange ekstra kilo medfører. Det er et gode at det erkjennes at dette er noe mange trenger og bør få hjelp til. Så får man heller ønske rebellene velkommen, hvis kroppskonsensusen blir for unison.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook