- Ingen krise for kunsten

Filosofien og kunsten kan ikke lenger stille opp en verden, men må nøye seg med en plass i verden, hevder filosofen Lars Fr.H. Svendsen i boka «KUNST - en begrepsavvikling».

- Jeg ser ingen krise for samtidskunsten. Det er kunstfilosofien som har fått problemer, fordi dagens kunst ikke passer til det tradisjonelle kunstbegrepet. Boka mi er et bidrag til å avvikle dette, og derfor har jeg kanskje levert min avskjedssøknad som filosof med den.

Det siste sier svartkledde Lars Fr.H. Svendsen med et smil, idet han legger fram tre ferske versjoner av «KUNST» fra Universitetsforlaget med omslag i henholdsvis nesten selvlysende grønt, signalgult og blussende oransje.

Forfatteren av fjorårets forbausende bestselger, «Kjedsomhetens filosofi», gir kunden et valg, selv om de kjøper det samme innholdet.

Det vil neppe kjede lesere av noen avskygning, for Svendsen skriver engasjert om sitt tema med utspring i Marcel Duchamps «Fontene» og fram til dagens flytende mangfold på kunstfronten.

Ingen dommedag

- I ei tid med dommedagstaler om at kunsten ikke når ut, befinner seg i krise eller til og med er død, så konkluderer du optimistisk med hensyn til den aktuelle situasjonen?

- Det var 7000 mennesker som oppsøkte Momentum i Moss under åpningsdagene, og siste helg kom det 1200 besøkende til avgangsutstillingen for Statens kunstakademi i Stenersenmuseet. Dette vitner om at dagens kunstpublikum både er stort og mer kunnskapsrikt enn tidligere. De ønsker å møte mangfoldet og bryne seg på den avanserte problematikken hos samtidas kunstnere. Selvsagt er ikke alt som lages godt, men slik har det heller aldri vært.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Påstanden om en krise kommer gjerne fra dem som lengter etter en annen kunst enn den de ofte konfronteres med. Eller den kommer fra dem som ikke lenger er i stand til å søke støtte i et veldefinert begrep, som kan tjene som kriterium for å sondre mellom kunst og alt annet, mener Svendsen.

Uinteressant

- Derfor skriver du at spørsmålet «Er dette kunst?» blir så uinteressant i dag?

- Ja, dette er ikke lenger et kritisk, men retorisk spørsmål, i og med at kunstinstitusjonene kan innlemme ethvert objekt. Spørsmålet må være om dette er bra eller ikke.

- Du påstår at modernismens avslutning med den abstrakte ekspresjonismen betyr slutten på alle tradisjoner, men ikke at tida for alle uttrykk er forbi?

- Det fins fortsatt uttrykk som gjør inntrykk, men de må klare seg på egen hånd eller innløse seg selv uten å henvise til tradisjonen. De kan heller ikke legitimere sin gyldighet ved å påberope seg forbindelse med en bestemt kunstnerisk bevegelse.

Mer enn tekst

- Du kritiserer også de postmoderne tenkemåter som betraktet all kunst som tekst , og et spill med andre verker?

- 80-åras teoretiske retninger gjorde at mye av kunsten ble løsrevet fra vår livsverden, og dette resulterte ofte i altfor opplagte kopier og anemiske arbeider. Kunsten må henvende seg til sansene, og ikke bare intellektet. Dette mener jeg mye av 90-tallskunsten viser med sin betoning av det sosiale, enten i tematikk eller i sitt direkte samspill med publikum på steder som ligger utenfor de etablerte institusjonene. For meg som er oppvokst i Moss, var det en stor opplevelse å se hvordan deler av Momentum-utstillingen har tatt i bruk Nesparken. Denne kunsten kan heller ikke påberope seg noen autonomi til å ture fram som den vil i det sosiale feltet, men må ta hensyn til de fysiske omgivelsene og den livsverden den ønsker å inngå i.

Kanin som gløder

De nye teknologiske ressursene er også i ferd med å forandre kunsten, og kunstnere begir seg stadig inn på nye områder. På et seminar under Momentum-festivalen snakket for eksempel amerikaneren Eduardo Kac om sin bruk av genteknologi, hvor han blant annet hadde klonet et gen fra selvlysende maneter inn i et befruktet egg til en albinokanin. Dette avkommet gløder av grønt lys når den illumineres med blålys.

- Dette er en praksis du har sterke motforestillinger til?

- Kacs såkalte transgenetiske kunst reiser viktige etiske spørsmål, slik også norske Morten Viskums prosjekter gjør. Dette er en «farlig kunst» som utfordrer oss, men også disse kunstnernes ekspansive prosjekter kan trå over en grense. Kacs eksperiment med kaninen Alba går jo egentlig ikke lenger enn det oppdrettsnæringen har gjort med kvegrasen belgisk blå eller griser som ikke kan stå. Han bryr seg dessuten mer enn matindustrien, etter som kaninens framtid blir innlemmet i kunstnerens familiekrets. Men da jeg spurte Kac om hva som skjedde med Albas mor - som er sårbar for et slikt inngrep - ble han meg svar skyldig.

FILOSOFISK FARGEVALG: Lars Fr. H. Svendsen med sine fargesterke versjoner av boka, som trekker de store linjer fra Platons estetikk til «den lille kunsten» av i dag.