Ingen kvinnekrise i norsk film

FILM: Jurymedlem i Amanda-sirkuset Elisabeth Sjaastad mener i Dagbladet 18. juni at den stusselige kvinnerepresentasjonen blir spesielt synlig i Ibsen-året: Henriks Ibsen skapte en lang rekke sterke kvinneskikkelser, og han var jo mann, så det burde også dagens menn klare. Ja, Ibsen var mann, og Nora gikk ut døren, ut i snødrivet midt i julefeiringen. Kanskje ikke så smart. Hun burde kanskje gått inn døren - til arbeidsrommet. Liv Ullmann ville nylig lage film om Nora, men det ville ikke filmbransjen. Derfor pakket hun sammen og dro til utlandet, gikk ut døren, som de fleste kvinner må gjøre i sitt møte med filmbransjen. For det er jo noe lummert, mistenkelig med en kvinne, som ikke vil være skuespiller mer, men vil ha regi, skrive manus og kanskje ha et ord for mye med i laget. Jeg tror ikke at det er kvinnekrise i norsk film. Jeg tror ikke kvinner blir stoppet av menn, jeg tror de blir stoppet av seg selv. Hadde det hjulpet filmbransjen om Henrik Ibsen hadde vært kvinne? Ville vi hatt en rekke sterke skrivende kvinner innen film og teater? Vi har jo ikke fått overflod av mannlige dramatikere fordi Ibsen var mann.

FORDOMMENE SITTER tatovert i huden vår. Jeg rødmer når jeg kjenner et snev av uro når flyet jeg skal reise med blir styrt av en kvinnelig pilot. Strindberg fikk merkelappen «kvinnehater», men skrev noen av dramatikkens mest interessante kvinneportretter. Ibsen, fra en annen vinkel, feministisk og mer matematisk gjennomskuelig, men sterke kvinneportretter, ja.Axel Hennie sier i samme artikkel at han foreløpig har konsentrert seg om sin egen historie i filmene han har laget. Jeg tror at det norsk film lider av er at filmskaperne tror at deres eget liv er relevant i filmsammenheng. At det er din egen historie du skal fortelle, igjen og igjen i nye forkledninger. Ibsen og Strindberg var som svamper i samtiden, de brukte sine medmennesker, sitt miljø, ja, seg selv også, men ikke bare; de satte seg ned ved skrivebordet og diktet. Jeg ser av og til annonser i avisen med følgende tekst: Ung pike 8-11 år søkes til ny norsk spillefilm. Av og til er det en gutt de er ute etter. Så begynner jakten på dette unge mennesket som skal ligne mest mulig på regissøren da denne var på samme alder. Dette stakkars barnet skal da dekke inn hovedrollen i filmen av - ofte en debutant, som har skrevet manus, skal regissere og kanskje til og med stå for klippen. Dette er virkelig en av de tingene jeg tror bransjen lider av.

OG SKAL IKKE bransjen snart ta inn over seg at det å skrive manus for film er et eget yrke, et jævlig vanskelig et, uavhengig om det er ført i pennen av en mann eller en kvinne. Og først og fremst er det vel viktigst at karakterene på film er mennesker, eller hva?Og la nå Ane Dahl Torp få en Amanda til. Hun er inne i den lille stimen det er å være filmstjerne i Norge. Fire fem filmer, noen priser, så, over og ut. De dumme mennene i bransjen ser seg allerede om etter en arvtager til den ensomme jobben det er å være førstekvinne i norsk film. Så, gå ikke ut av døren, bli stående helt rolig, tell til ti, gå så inn i skrivestuen. Skriveprogrammet heter Word Office. Det går tregt i starten. Selv Ibsen måtte gå i apotekerlære før han lærte seg å blande ingrediensene. Etter hvert gikk det så mye bedre. Men han var jo mann.