Ingen litterær rystelse fra Murakami

Skissepregete noveller fra en av Japans største forfattere. Ryster verken kropp eller sjel.

I januar 1995 ble den japanske millionbyen Kobe rammet av jordskjelv. Mellom fem og seks tusen mennesker omkom, titusener ble skadd. De materielle ødeleggelsene var enorme, og katastrofen gjorde et dypt inntrykk på japanerne. I dagens språkdrakt kan man snakke om en slags 11. september-effekt, med naturlige årsaker. En alvorlig rystelse både fysisk og mentalt.

Det er dette som er bakteppet i de seks fortellingene som utgjør novellesamlingen «Etter skjelvet».

Ingen av bokas skikkelser er direkte berørt av katastrofen, men forfatteren viser oss hvordan monumentale hendelser kan gi seg de forskjelligste utslag ut fra ulike forutsetninger.

Murakamis litterære skikkelser er som vanlig en underlig forsamling av relativt unge og usikre, melankolske og mer eller mindre retningsløse individer. De fleste er riktignok både sympatiske og intelligente, mange til og med suksessfulle. Men alltid forfølges de av en mørk sky, ekte eller innbilt. Det dreier seg om et symptom i tida. Forfatteren holder speilet opp foran en fortapt generasjon - drivende i kjølvannet av velferdssamfunnet, plaget av manglende mening og engasjement. Kanskje ikke noe særegent asiatisk fenomen i og for seg, men spesielt tydelig i et effektivt, oppjaget samfunn som det japanske. Slik sett blir jordskjelvet mest av alt en katalysator, en utløsende hendelse som setter prosesser i gang og bidrar til forandring i folks liv.

Novellenes handlingsrom spenner fra det dagligdagse til det fantastiske, slik Murakami skifter fra roman til roman. Som en lokal pussighet kan nevnes at en norsk same i en av fortellingene opptrer som ekspert på isbjørner. Forfatterens geografiske og zoologiske kompetanse er med andre ord ikke riktig på høyde med hans menneskelige innsikt. Sterkest er han for øvrig innenfor den realistiske, lavmælte formen. Her kommer melankolien best til sin rett, og menneskelig storhet belyses ved hjelp av språkets enkelhet og en svært raffinert humor.

«Etter skjelvet» er likevel ikke Murakami på sitt beste. Novellene er mest av alt skisser, og personenes utvikling hadde fortjent et større format. Den mesterlige Murakami kan langt bedre enn dette. Ingen litterær rystelse å spore.