Ingen martyr

Et av de mest tvilsomme kapitler i den moderne feminismens historie er forsøkene på å gjøre Sylvia Plath til martyr og uskyldig offer for patriarkalsk undertrykkelse.

Skurkerollene i denne martyrlegende er blitt tildelt faren (selv om han døde da Sylvia bare var åtte år!) og ikke minst ektemannen, den engelske lyriker og Poet Laureate Ted Hughes. Gjennom årene er den siste blitt utsatt for en veritabel, til tider grotesk bakvaskelseskampanje, forfulgt som han er blitt og tilsvinet og beskyldt for de mest horrible ting.

I forkjøpet

Nylig har Hughes tatt bladet fra munnen etter 35 års hardnakket taushet (Sylvia Plath begikk selvmord 11. februar 1963) og utsendt diktsamlingen «Birthday Letters», der han presenterer sin versjon av historien om forholdet. Med sin biografi om Sylvia Plath i Gyldendals Ariadne-serie fra sist høst kom imidlertid Marianne Egeland dikteren «i forkjøpet». Selv om det foreligger enkelte forsøk på å gi en mer nyansert framstilling av Plaths liv, likner de fleste tidligere biografier mystifiserende hagiografier, der Plaths egne og høyst tvilsomme livsfortolkninger blir tatt for god fisk. Egeland er således en av de første som «tar parti» for Hughes. På utmerket vis rydder hun opp i alle de tåpeligheter som er blitt servert om Sylvia Plath i «den gode saks tjeneste». Dette er bokas største fortjeneste.

Nå er det ikke slik at hun er ute etter å vende opp ned på alt som tidligere er sagt. Selvsagt underslår hun ikke Plaths storhet som dikter. Det skulle bare mangle! Plaths menneskelige kvaliteter har hun derimot mindre til overs for. I den grad hun var et «offer», har hun det for sine egne urealistiske forventninger og for den amerikanske drømmen, konkluderer Egeland.

Sykelig sjalu

Noen sympatisk person var Plath ikke, det skal gudene vite. Av de to ektefellene var utvilsomt Hughes både den mest normale og den mest hensynsfulle - det påviser Egeland til fulle. Plath var selvopptatt over alle grenser, hensynsløs overfor sine nærmeste, sykelig sjalu, mer eller mindre permanent i mental ubalanse, med sterke depressive anlegg, og i tillegg en mytoman person som uten skrupler brukte sitt eget liv, og ikke minst sine personlige, forvridde idiosynkrasier, som stoff til sin diktning.

Egeland bruker gledelig stor plass på å framstille kampen om Sylvia Plaths ettermæle, men hun gir også en klar og etterrettelig framstilling av de forskjellige fasene i Plaths liv. Som biograf hører hun til dem som på selvstendig vis drøfter og veier for og imot på bakgrunn av det materiale som foreligger, istedenfor å kolportere myter og ta etablerte «sannheter» for gitt. Her føyer hun seg på fortrinnlig vis inn i en tradisjon som Gyldendals Ariadne-serie allerede synes å ha etablert.