CD: Slipknot er egentlig geniale. En ting er at de spiller ensporet brutal og dyster menneskehatende ekstrem-metal. I disse dager får den musikalske oppskriften knapt et gjesp til svar. Men opp av kjelleren fra Des Moines, Iowa, Midtvesten, USA, krøp det ni menn som skjønte at det måtte latterligere og dermed sterkere virkemidler til, hvis du skal kapre desillusjonerte tenåringers sinte hjerter.

Slipknot utstyrte sin nihilistiske visjon med halloweenmasker, kjeledresser og påsydde strekkoder. Og ni galninger i en slik visuell innpakning som pisker fram en arenasvær og episk death-versjon av rappmetal traff som faen: Millioner gikk amok i grava foran scenen og kjøpte skiver på løpende bånd.

Sinne og skrik

Fire plater ute i historien treffer Slipknot fortsatt. På «Vol 3: The Subliminal Verses» er det massevis av sinne, tunge riff, skriking, vill perkusjon og andre kjente saker. Men Slipknot anno 2004 har utvidet repertoaret. Ministry-svære «Pulse of the Maggots» og perkusjonssterke «The Blister Exists» setter definitivt fart i sakene.

Ballader

Men vokalist Corey Taylor & Co. har en ny sjokkfaktor denne gangen: Ballader. Den indre kjernen av fansen må være i harnisk. Og det er et par låtmessige sjokk jeg gleder meg til å se live. «Vermillion pt. 2», komplett med akustiske gitarer, strykere og vakker vokal, passer liksom ikke til arrete lærtryner og dødninghoder. Uansett, det rolige er bare et av resultatene av at Slipknot har skjønt at deres eget univers er mye større enn de først trodde. Her får vi temposkifter, kaos, ulike vokalstiler og knallhard presisjon om hverandre. Og det låter fortsatt som Slipknot. Og det låter bedre enn noensinne.