Yngler for raskt, slår seg ned på steder Stortinget ikke har godkjent

Ingen nåde for den norske ulven

Kampen om ulven skjer med flekkede tenner. Det skyldes en avgrunn i synet på mennesker, dyr og natur, skriver John O. Egeland .

Kommentar

Vi er midt i sesongen for fårikål, Norges nasjonalrett. Kål, rett fra bondens åker, har fusjonert med lammekjøtt fra saftige beite i utmarka. Noen pepperkorn og litt salt i gryta, kanskje øl og akevitt som følge, og vi skraper den kulinariske stjernehimmelen. Stønner av velvære og forsyner oss en gang til. Snart kommer lutefisken også.

Som rovdyr er mennesket langt fra det eneste som setter pris på lammekjøtt. Ørn, jerv, gaupe, bjørn og ulv forsyner seg også av saueflokkene som vandrer fritt i fjellet og i annen utmark. Alle disse rovdyrene oppleves som trusler av bønder med dyr på utmarksbeite. Men ulven står i en særklasse, både som hatobjekt for bygdefolk og som verneverdig art for urbane naturvernere. Rop ulv, og du framkaller noen av de hardeste politiske og kulturelle motsetningene i dette landet.

Nå har striden blusset opp på nytt. Etter vedtak i rovviltnemndene skal i alt 47 av de «helnorske» ulvene bøte med livet denne høsten og vinteren. 24 av disse ulvene lever innenfor den ulvesonen langs grensetraktene mot Sverige som Stortinget har vedtatt. I alt er den norske ulvebestanden vurdert til 65/68 individer. I tillegg kommer 25 ulver som tidvis krysser grensa fra Sverige og inn i Norge. Totalt innebærer vedtaket at halvparten av den norske ulvebestanden skal avlives gjennom lisensjakt.

Begrunnelsen for dette er de bestandsmål som Stortinget har vedtatt. Det store antall ulv som nå er dødsdømt, skyldes at for mange av ulvene har fått valper, og at de har slått seg ned på steder Stortinget ikke har godkjent for ulv. Det skal bare være et lite, kontrollert antall ulv (maks tre «helnorske» valpekull i året) i en sone fra Østfold med noen avstikkere inn i Oslo og Akershus, og nord til Hedmark.

Politisk står ulven svakt i Norge. På Stortinget kan den bare regne med støtte fra Venstre, SV og Miljøpartiet. De øvrige partiene har lagt seg på en minimumsmodell når det gjelder livsvilkår for den rødlistede ulven. Forvaltningens strenghet vekker oppsikt i utlandet, og mange mener den er i strid både med Bernkonvensjonen og Naturmangfoldsloven.

Les også: Å forlange at de få fredete rovdyrene vi har i vårt langstrakte land skal elimineres, at all ulv skal vekk, er freidig og kunnskapsløst!

De politiske konsekvensene er likevel bare en avspeiling av dype kulturelle motsetninger og et uavklart syn på forholdet mellom dyr og mennesker. De fleste sauebønder og mange bygdefolk oppfatter gjeninnføringen av ulv i Norge som et angrep på både næring og livsform. Fra midten av 1800-tallet og fram til annen verdenskrig ble de store rovdyrene nesten utryddet i Norge. Dette var offentlig politikk som ble støttet med skuddpremier og lovregler, og den økte produktiviteten i landbruket og verdien på utmark. Da kan det knapt være noen overraskelse at en helomvending i rovdyrpolitikken skapte sinne og frustrasjon. Selv dagens restriktive praksis møter en mur av skepsis og stenger for varige løsninger. Bruken av naturen, og et aktivt dyrehold, er sentrale elementer i et syn som handler om næring og produksjon. Men også her finnes tvisynet. Jegeren, som med kald rasjonalitet feller en elg, reagerer med sorg og sine når ulven dreper hunden hans. Sauebøndene er også svært lavmælte om de ca. 100 000 dyrene som årlig dør på beite – uten et rovdyr i syne.

SAMTIDIG HAR ytterliggående dyre- og naturvernere gått langt i å helliggjøre naturen og i menneskeliggjøring og romantisering av dyrene. Rovdyrene blir gjerne framstilt som spesielt edle, med stor integritet og symbolkraft. Det er forestillingen om ulven som kosedyr. I den andre enden finner vi det urbane dyreholdet der katter holdes innesperret hele livet og der hunder er genetisk ødelagt av rasekriterier. Stadig flere av de minste dyrene bæres i armkroken, kledd opp i dyremote og med passende smykker. Det kunne være fristende å slippe ulven løs på Frogner for å rydde opp i dette.

Man skal være noe til samfunnsingeniør for å bygge bru over slike avgrunner. Et startpunkt er å legge det innlysende til grunn: Ulv og sau går ikke sammen. Der samfunnet bestemmer at vi skal ha ulv eller andre rovdyr, må grunneiere kompenseres for bortfall av beiteretten og andre økonomiske interesser. Naturverninteressene må akseptere at i Norge er natur også næring, ikke bare en arena for friluftsliv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook