Ingen oppskrift på en god filmanmeldse

Anmeldelse: «Ride Along 2».

FILM: Da Walter Hill i 1982 regisserte Nick Nolte og Eddie Murphy i «48 timer» kunne han umulig vite hva var i ferd med å stelle i stand. «48 timer» etablerte grunnoppskriften for «buddy cop»-sjangeren, og var en viktig inspirasjonskilde for filmserier som «Dødelig våpen» og «Beverly Hills Cop» — for ikke å si tredve år med uinspirerte filmer som sauset sammen spenning og humor i et forsøk på å dekke over det faktum at de verken var spesielt spennende eller morsomme.

Dusinvare Som den opprinnelige «Ride Along» (2014) er «Ride Along 2» så utpreget middelmådig og forglemmelig at man tar seg selv i å forveksle den med andre filmer i samme sjanger mens man ser den. Manuset er så formelbasert som bare profesjonelt fantasiløse amerikanske manusforfattere kan få det, og regissør Tim Storys løfter ikke en finger for å rette på inntrykket av altomfattende latskap.

Dermed hviler filmen helt og holdent på sjarmen og karismaen til hovedrolleinnehaverne Ice Cube og Kevin Hart, og med sin velprøvde elsk/hat-dynamikk makter de å ro det hele i land på et vis. Ice Cube er ingen stor skuespiller, men når hans komiske talent brukes riktig (se «22 Jump Street») er han en knyttneve av pur verbal testosteron. Og i samspillet mellom ham og Hart finner man kimen til en interessant diskusjon om framstillingen av svarte amerikanere i Hollywood.

Tendens Som rappkjefta filmkomiker følger Kevin Hart i fotsporene etter Richard Pryor, Eddie Murphy, Chris Rock og Chris Tucker, men hans komikerpersona er verken gatesmart, tøff eller kul. Snarere har han en tendens til å spille pysete, lovlydige menn som kontinuerlig konfronteres med sin manglende evne til å leve opp til populærkulturens klisjébilder av afroamerikanske menn.

I den grad «Ride Along 2» er interessant er det altså fordi den bidrar til å utvide forståelsen av hva slags roller afroamerikanere kan spille i filmer som markedsføres til et allment — altså hovedsakelig hvitt — publikum. Og selv om dette på ingen måte er uviktig, er det heller ikke en oppskrift på en god filmopplevelse.