Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ingen pallplass på Mario eller Sonic

Vinter-OL på Wii er stusselige saker.

|||FOR NOEN ÅR SIDEN kom spillet «Mario & Sonic at the Olympic Games» ut, som for første gang plasserte de to tidligere erkefiendene i det samme spillet. Spillet gikk hen og solgte usannsynlig mange eksemplarer (godt over ti millioner verden rundt), og da er det klart melkemaskina må få kjøre sitt løp.

Dessverre har spillet falt langt ned i den fella mange utviklere går i når de skal pumpe ut et spill til Nintendos siste konsoll: De greier ikke å pønske ut måter å bruke bevegelsesstyringen til å heve spillet, og bytter heller bare ut knappetrykk med idiotisk og åndsfraværende veiving av kontrolleren.

For å ramse opp litt: Du kjøre bob, slalom, snowboard, kunstløp, skøyter, spille ishockey og hoppe på ski i «Mario & Sonic at the Olympic Winter Games». Rimelig standard utvalg av sportsgrener, med et par underkategorier som for eksempel half-pipe-kjøring for snowboard.

ALLE DISSE HAR FÅTT en liten «Mario»-vri som jeg liker å kalle det, det vil si ting som superslag i ishockey, boost i slalåm og så videre. Disse gjør det hele litt mindre simulatoraktig, noe som er bra - det får heller de «ordentlige» OL-spilla ta seg av.

Etterhvert som du spiller låses også såkalte «dream»-versjoner av grenene opp, hvor all snev av realisme kastes ut vinduet til fordel for gal moro, som for eksempel en F-Zero-inspirert bob-runde som sender deg ut i voldsom fart inni en regnbue.

Disse drømmegrenene er kanskje det beste med hele spillet, så det er synd at man må låse dem opp i det hele tatt.

MEN SÅ VAR DET kontrollene, da. For alle grenene er veldig avhengig at de kan kontrolleres nøyaktig. Spesielt et par av dem trenger millisekunders reaksjoner, noe kontrollene rett og slett ikke makter å levere da de er kokt ned til den lateste formen for bevegelsesstyring et spill kan ha.

De fleste grenene har et veldig likt kontrolloppsett, som kort gjenfortalt går slikt: Rist når startklokka sier pang, rist for mer fart, vri for styring, rist rist rist for mer fart, rist for mer fart! Rist for å hoppe! Rist for å lande! Rist for å trikse! Rist til riktig tid for å danse! RIST FOR SVARTE!! RIST!!!

Jeg har ganske enkelt fått nok av spill som driter helt i de unike mulighetene Wii-kontrollene kan tilby, og heller bare satser på at «dumme» kjøpere ikke lukter lunta og fortsatt synes tankeløs vifting er revolusjonerende, selv tre år etter lansering.

SPILLETS HEDERLIGE UNNTAK er curlingen, som må ha vært utviklet av en helt annen seksjon av Sega. Her kan du velge innfallsvinkel med pekeren, bestemme steinens hastighet ved forskjellige flikk med håndleddet og skru den ved å forsiktig vri på håndleddet.

Litt risting er det jo også her, men det føles mer riktig når det er kosting det er snakk om, og ikke risting for å lande et skihopp.

1

Curling er rett og slett veldig kult, men for å finne på en middelmådig metafor, så hjelper det lite å knyte én redningsvest til en ti tonns ambolt for å redde den fra å forsvinne ned i havet av dritt som konsollen allerede har mer enn nok av.

MULTIPLAYER ER LAGT INN her slik du skulle forvente det, det vil si at en venter på tur dersom man konkurrerer mot hverandre, eller spiller samtidig dersom man samarbeider.

Frameraten kneler rimelig hardt når skjermen deles i fire, men bortsett fra det er det ikke stort mer å si om flerspillerdelen.

Det er morsommere å spille flere, men dessverre er ikke dette et bra nok spill til å kunne tilby noe som holder interessen til opp til fire mennesker mer enn et par runder.

BALANSEBRETTET ER OGSÅ støttet i de fleste utfor-grenene, som snowboard, slalom og bob, men med unntak av slalåm er det like greit å la brettet støve ned til «Wii Fit Plus» kommer senere i år; det gir så godt som null av fordeler.

Spesielt i snowboardkjøringa er brettet upresist og triksene utføres av det som bare kan forklares som balansebrettets svar på vill veiving av Wiimoten; du bare tråkker rundt som en nisse i håp om at triksene skal registreres.

At de også har klart å ta livet av det jeg spådde ville være morsomst med flere kompiser, ishockey, er ikke mindre enn fantastisk. Om du har spilt «Mario Party 5» vet du at det finnes en glimrende utgave av sporten der, i typisk 2 vs. 2-Mario-stil. Riktignok er dette produsert av Nintendo og ikke Sega, men det hadde da ikke skadet å låne noen ideer her.

Ved å (jeg begynner å gjenta meg selv nå merker jeg) veive rundt med spaken utfører du et overdrevent kraftig skulderpressangrep som stjeler pucken fra motstanderen på null komma niks, samtidig benyttes også den samme veivinga som skyteknapp - så hvorfor i huleste skal man slutte å vifte som en gal med mindre krampa setter inn?!

FOR Å TOPPE DET HELE må man til og med styre keeperen selv, og trykke inn A-knappen akkurat tidsnok for å redde selv de slappeste skuddene - noe som gjør det enda mer sannsynlig at du scorer dersom du vifter som en tosk med kontrolleren og dropper enhver taktikk som ligger i å sentre pucken rundt i laget.

Nei, dette spillet er ikke artig i det hele tatt. Det tar lang tid å låse opp de bedre «Dream»-versjonene av idrettene, og selv disse mister mye av sjarmen ettersom kontrollene er så hinsides kjipe.

image: Ingen pallplass på Mario eller Sonic

Det er lite rom for finesse, planlegging eller taktikk - bare rist som en gal til riktig tid, så vinner du. Og det, skal jeg si deg, er ikke det jeg forbinder med et godt Wii-spill.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media