Myndighetenes mål er at når man blir henvist med kreftmistanke, bør behandling startes innen 20 virkedager. En forutsetning er at riktig diagnose stilles raskt, og dette krever god kvalitet og kapasitet for de som stiller den endelig kreftdiagnosen - patologene. Denne flaskehalsen er lite synlig i debatten om forløpstider. De siste fem år har patologiprøver økt betydelig; vevsprøver med 15 prosent, celleprøver med 20 prosent, og antallet viktige spesialundersøkelser med hele 75 prosent, mens antall patologer har vært stabilt.

Mange patologer arbeider på grensen av sin kapasitet, med lange arbeidsdager for ikke å forsinke pasientdiagnoser. Ved mange avdelinger er man fortvilet, med svartid på opptil flere uker. Situasjonen påvirker muligheten til å oppfylle myndighetenes målsetting om rask behandling. Høyere alder i befolkningen gir dessuten økt antall krefttilfeller.

Det stilles høye krav til effektiv kreftbehandling. Patologene bidrar med informasjon som er nødvendig for å styre behandlingen, og for å unngå overbehandling, noe som også er vesentlig. Det dreier seg om hvorvidt pasienten har kreft eller ikke, hvilken type kreft, hvilken grad av aggressivitet i svulsten, hvor langt kreftsykdommen har vokst og spredd seg, og ikke minst hvilke biologiske egenskaper svulsten har. Det siste, som kartlegges ved hjelp av biomarkører, er nødvendig for å kunne gi målrettet og skreddersydd behandling. Vi opplever for tiden en diskusjon om kostnader ved bruk av nye medisiner i forhold til forventet levetid. Dette er vanskelige, men nødvendige spørsmål, både for fagfolk og samfunn.