Demonstranter utenfor statsministerens kontor i London demonstrerer for sharialovgivning i Libya. "En progressiv for for sharia kan være mulig, men ikke innenfor dagens hegemoniske fortolkningsramme", skriver kronikkforfatteren. FOTO: Carl de Souza/AFP/Scanpix
Demonstranter utenfor statsministerens kontor i London demonstrerer for sharialovgivning i Libya. "En progressiv for for sharia kan være mulig, men ikke innenfor dagens hegemoniske fortolkningsramme", skriver kronikkforfatteren. FOTO: Carl de Souza/AFP/ScanpixVis mer

Ingen plass til sharia

Selv en begrenset innføring av sharia, slik den tolkes i dag, vil undergrave en århundrelang progressiv rettsutvikling.

Vil vi komme til å se shariadomstoler i Norge? Ifølge jusprofessor Viggo Hagstrøm er det ikke umulig. Dersom muslimer i Norge skulle kreve det, kan de tilbys å avgjøre disputter som angår private avtaler og enkelte arvesaker i tråd med sharia, men innenfor rammen av norsk lov. Sosialantropolog Berit Thorbjørnsrud har åpnet for at shariaråd kan mekle i konflikter mellom ektefeller også i Norge. Ingen norsk muslimsk organisasjon eller leder har imidlertid krevd innføring av sharia. Studier viser tvert imot en kompakt motstand mot å islamisere norsk lovgivning blant norske muslimer.

Motstanden mot å innføre sharia er høyst forståelig. Det fundamentale problemet er de middelalderske fortolkningsnøkler og den metodologi muslimske lærde i dag anvender i sin shariafortolkning. Det er disse som knesetter den diskriminering, ikke minst av kvinner og homofile, som vi kjenner fra der sharia praktiseres.

Ikke dermed sagt at motsetningen mellom sharia og liberale rettigheter er uomgjengelig. En progressiv form for sharia kan være mulig, men ikke innenfor dagens hegemoniske fortolkningsramme. Så lenge denne legges til grunn, vil enhver nedtoning av motsetningen mellom sharia og vestlig rettstenkning være intellektuelt uærlig, politisk motivert eller begge deler. Slik sharia kommer til uttrykk gjennom Koranen og Hadith, er den i prinsippet åpen for et mangfold av tolkninger. Den spesielle juridiske metodelæren jeg her har i tankene, usul al-fiqh, begrenser imidlertid dette mangfoldet til noen få fortolkninger, og gir opphav til de mange anakronistiske og konservative shariadommene.

Den klassiske usul al-fiqh satte opp en skillelinje mellom tekster som var uttrykkelige og utvetydige og tekster som var mangetydige og mottakelige for fortolkning. Dette grunnleggende skillet gjøres også gjeldende blant annet i Tariq Ramadans tilnærming til sharia i Western Muslims and the Future of islam (2004). Ramadan gir slik legitimitet bare til de tolkningsmåter som ikke utfordrer det klassiske rammeverket. I stedet for å framstille skillet som uholdbart, bifaller han det til fulle, før han reduserer hele saken til «et spørsmål om å gjenlese skriftlige kilder med et nytt blikk».

Selve det faktum at visse tekster plasseres hinsides fortolkning, er imidlertid den tydeligste indikatoren på usul al-fiqhs begrensning. For nettopp disse tekstene er i dag de mest problematiske, og andre fortolkningslærer kunne rettferdiggjort andre konklusjoner med basis i de samme «uttrykkelige» og «utvetydige» tekstene.

Når slike nye lærer ikke gjøres gjeldende, blir imidlertid en rekke reformatoriske og revisjonistiske lesninger utviklet med henblikk på å gjøre islam forenlig med moderne rettsprinsipper, redusert til noe «oppfunnet». Det blir umulig å betrakte dem som utledninger av tekstene selv. Mangelen på andre autoritative fortolkningsmetodologier enn den klassiske, setter på denne måten en effektiv stopper for enhver omfortolkning av sharia utover det ganske ubetydelige.

Mye av debatten så langt har dreid seg om hvordan få til en forsoning mellom sharia og moderne rettstenkning, ut fra et argument om at sharia tilpasses og kan tilpasses sine omgivelser. De som argumenterer slik, som Anne Sofie Roald i boka Women in islam (2001), skiller gjerne mellom de evige, fundamentale prinsippene og de detaljerte reglene som blir til i og skifter med historisk kontekst. Uansett hvilke mangler man måtte finne ved sharia, så er ikke disse egentlig mangler ved sharia. Problemet er feiltolkningene og de feilaktige anvendelsene. Muslimske stater som hevder de anvender sharia, for så å krenke sine borgeres grunnleggende rettigheter, anvender i grunnen ikke sharia, men misbruker den. Det er nærmest en historisk tilfeldighet at sharia kan knyttes til autoritære og kvinneundertrykkende strukturer og tradisjoner, for den autentiske sharia beskytter og framhever menneskerettigheter og menneskeverd så vel som likestilling mellom kjønnene.

Ført ut i sin ytterste konsekvens, reduserer en slik tankegang sharia til en uangripelig imaginær idé, ettersom enhver tolkning og faktisk anvendelse kan hevdes å avvike fra det gode og rettferdige som sharia «egentlig» er, og representerer. Det skapes en kløft der sharia blir et ubesudlet ideal fjernt fra hva som måtte praktiseres i idealets navn, noe som beskytter mot enhver kritisk tilnærming. I en TV-overført debatt fra 2003 med Nicolas Sarkozy, daværende innenriksminister i Frankrike, om hvorvidt Ramadan støtter steining av kvinner som har begått utroskap, hevdet Ramadan at han ville kreve moratorium. Han sa videre at han selv, personlig, var mot steining. Han aktet imidlertid ikke å gripe mot det som skjedde. Det måtte først oppnås en viss konsensus muslimer imellom, og blant de lærde, mente han. Det faktum at Ramadan, en sentral representant for reform av islam, ikke makter ganske enkelt å fordømme fysisk avstraffelse som uforenlig med menneskerettigheter og verdighet, viser med all tydelighet hvorfor selv en begrenset innføring av sharia, vil undergrave en århundrelang progressiv rettsutvikling.

Ramadans synspunkt, at en fornyelse av sharia vil måtte skje gradvis, er også viktig, av to grunner. Det er en innrømmelse av det faktum at sharia er et produkt av menneskelige anstrengelser og slik er foranderlig. Et slikt utsagn må imidlertid framstå som inkonsekvent og selvmotsigende innenfor det regimet som dirigerer Ramadans svar. Fokuset på konsensus og gradvis utvikling har videre basis i den klassiske metodologien. Den metode- og fortolkningslære Ramadan retter seg etter, forbyr ham å hevde ting dersom ikke særlige og tradisjonskonserverende forhold og forutsetninger er oppfylt. På denne måten forblir Ramadan solid forankret i den tradisjonelle sharias perspektiver, der det ikke reises kritiske spørsmål til sentrale tekster og deres normative basis.

Kronikken er basert på en lengre artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift 2-2011