KULTURMINISTER: Kulturminister Linda Hofstad Helleland på Høyres landsmøte i år. Underskriverne retter nå kritikk mot forslaget til ny åndverkslov. Foto: Lars Eivind Bones
KULTURMINISTER: Kulturminister Linda Hofstad Helleland på Høyres landsmøte i år. Underskriverne retter nå kritikk mot forslaget til ny åndverkslov. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Åndsverkloven:

- Ingen reell avtalefrihet

I forbindelse med forslag til ny åndsverkslov spisser kampen seg til og alle – selv store internasjonalt eide konserner ønsker å påta seg rollen som den «svake» forhandlingspart når det kommuniseres med politikerne.  

Meninger

Hvorfor er det så stort ønske om å påta seg rollen som «svak»?

Slik vi ser det er det ingen reell avtalefrihet for en kunstner som skal tilsettes midlertidig. En midlertidig tilsatt vil alltid være i en utsatt økonomisk posisjon.

I forhandlingssituasjonen presses rettighetshaver til å overdra alle deres rettigheter; «Hvis du vil ha jobben og lønnen, må rettighetene følge med på kjøpet - og hvis dette er i strid med de avtaler du eller ditt forbund har med andre, må du bryte de avtalene».

Slik er det bilde vi ser når det skal inngås avtale med en uorganisert arbeidsgiver. Heldigvis finnes det mange organiserte arbeidsgivere og da kan rettighetshavernes organisasjoner ha rammebetingelser som gir et visst vern for omfanget av rettighetene som overdras.

Men hva skjer når internasjonalt eide konserner ikke «liker» de avtalene som det organiserte kulturlivet har forhandlet frem? Dette er virkeligheten i dag.

De kommersielle kringkasterne og kabeldistributørene har avtalt seg imellom at det ikke lenger skal betales til de norske rettighetshaverne for de opphavsrettlige relevante handlingene som distributøren eller kringkaster selv foretar.

Deretter snur kringkasteren seg mot produsenten med samme krav. Produsenten snur seg mot rettighetshavere med samme krav – og det er ikke mulig å stå imot, for man trenger lønnen for å kunne betale regningene sine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi hører ofte de kommersielle kringkasterne, kabeldistributørene og strømmeplattformene uttale at de forutsetter at det er betalt et rimelig vederlag for dette fra arbeidsgiver. Men det skjer ikke. Men hvis våre arbeidsgivere skal betale en utgift for en inntekt som andre har, er eneste mulighet for de å finansiere dette over produksjonsbudsjett. Budsjettene blir høyere, og dette påvirker naturligvis produsentens finansieringsbehov.

I tillegg vil dette være en fullstendig uforutsigbar situasjon for produsenten som verken vet eller har innflytelse på hvilke opphavsrettlig relevante handlinger kringkaster, distributør eller strømmeplattform foretar.

I andre skandinaviske land skjer det fortsatt en rimelig betaling for rettigheter: en andel av inntektene til kabeldistributørene tilbakeføres til kunstene gjennom kollektiv forvaltning av rettigheter.

Så hvorfor ikke i Norge? Er vi så forskjellige fra Sverige og Danmark? Opererer norske kommersielle kringkastere og kabeldistributører på helt andre vilkår enn deres søsterselskaper i nabolandene, med økt krav til forutsigbarhet? Nei, egentlig ikke, dette handler alene om forhandlingsstyrke. Og om det var vi som hadde den, ville ikke situasjonen vært sånn den er i dag.

Vi ser dessverre ikke at forslaget til ny lov endrer på denne situasjon, og trenger et vern i lovgivningen som gjør at rettighetshavere har en reell mulighet for å få betaling for rettigheter.

En løsning kunne være å innføre en regel om ufravikelig krav til «rimelig vederlag» for alle måter kringkaster, distributør eller digital strømmetjeneste bruker produksjoner på. Kravet må rettes mot den som bruker produksjonene, og som har fått videreoverdratt rettigheter fra tidligere erverver, som i Tyskland hvor bransjen heller ikke klarte å finne løsninger selv. Kravet oppstår når utnyttelsen tas i bruk og kan forvaltes kollektivt, som i resten av Skandinavia.

Kommersielle kringkastere, strømmetjenester og distributører har anført at hensynet til deres «investering» rettferdiggjør at de skal ha alle de rettigheter «de trenger for å nå ut til publikum» overdratt uten særskilt betaling.

Uten innsikt i økonomien som genereres er det vanskelig å uttale seg om slike investeringer har positiv avkasting, men det må det legges til grunn at de har. I tillegg uttaler de at de «fullfinansierer» produksjonen. Det skjer, men langt de fleste produksjoner er et lappeteppe av finansiering og de fleste er avhengig av offentlig støtte. Norsk Filminstitutt alene utbetalte i 2015 støtte til norske spillefilm- og tv-dramaproduksjoner med over 400 millioner kroner.

Hvis alle rettigheter skal betales med en engangsbetaling av produsenten sammen med lønnen, legger dette et stort press på produsentens finansieringsbehov, og dermed behovet for offentlig støtte.

De kommersielle aktørene i verdikjeden må også bidra til kunstnernes inntjeningsgrunnlag, uavhengighet og verdighet – bransjen må slutte å seigpine norsk kulturlivs grunnstoff; de skapende og utøvende kunstnere.

Knut Alfsen, forbundsleder Norsk Skuespillerforbund

Marianne Kleven, forbundsleder Norske Filmregissører

Elin Aamodt, daglig leder GramArt

Jørgen Karlstrøm, styreleder Norsk Komponistforening

Sverre Pedersen, forbundsleder Norsk Filmforbund

Monica Baracco, forbundsleder Norsk Dramatikerforbund

Ingrid Kindem, styreleder Nopa

Hans Ole Rian, leder Musikernes fellesorganisasjon

Helge Vik, forbundsleder, Navio

Tore Slaatta, generalsekretær Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Lise Stang Lund, styreleder Norske Kunsthåndverkere

Katinka Maraz, styreleder Forbundet Frie Fotografer

Ika Kaminka, foreningsleder Norsk Oversetterforening

Hilde Tørdal, styreleder Norske Billedkunstnere

Kari Bucher, daglig leder Grafill

Dordi Strøm, styreleder Norske Scenografer

Johan Osuldsen, styreleder Norsk Sceneinstruktørforening