ABDIKSJON:  Domstolene har frarøvet seg selv enhver kontroll med statens forvaltning av barnets rettigheter, skriver Humlen.
ABDIKSJON: Domstolene har frarøvet seg selv enhver kontroll med statens forvaltning av barnets rettigheter, skriver Humlen.Vis mer

Ingen relle rettigheter

Hvilken verdi har rettigheter som ikke beskyttes av domstoler?

Meninger

For 14 år siden uttalte flertallet i komiteen på Stortinget, ledet av Knut Storberget, bramfritt at inkorporering av FNs konvensjon om barnets rettigheter gjennom menneskerettsloven, vil løfte barns rettigheter til samme trinnhøyde som menneskerettighetene. Slik gikk ikke.

I henhold til Høyesteretts flertalls standpunkt til konvensjonen i desember 2012, er innholdet av rettighetenes viktigste gjennomslagsregel, artikkel 3, ikke mulig å prøve av domstolene.

Fastleggelsen og avveiingen av barns beste i konflikt med statens interesser, faller innenfor forvaltningens såkalte frie skjønn, og er derfor unntatt fra domstolskontrollen.

Etter dette har det gått bratt utfor med konvensjonens posisjon i norsk rett.

FNs Konvensjon om barnets rettigheter er bygget på en oppstilling av konkrete rettigheter, som rett til utdanning, helse, omsorg og beskyttelse, utvikling og ikke minst vernet om barnets identitet og integritet.

For å hindre at rettighetene bare skulle ende opp som ideelle retningslinjer, ble det bestemt i artikkel 3 at «barnets beste» skulle være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som omfattet barn.

Artikkel 3 var ment å være en gjennomslagsgaranti, som skulle sikre virkeliggjøringen av de konkrete rettighetene, når disse kom i konflikt med andre interesser.

Juridiske rettigheter har (minst) to sider. Noen må «eie» rettighetene og de må stå seg i konflikt med andre(s) interesser. Domstolenes sentrale oppgave er nettopp å sikre borgernes tilgang til sine rettigheter, der disse ikke i tilstrekkelig grad realiseres av forvaltningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En rettighet uten et slikt vern, har for svak posisjon til å oppfylle det grunnleggende kravet.

Barnet forvalter ikke sine egne rettigheter. Gjennom FN-konvensjonen har staten påtatt seg denne forpliktelsen. Hvem har da ansvaret for at staten lojalt, oppfyller sitt ansvar? I Norge er det sørgelig få.

Domstolene har forlatt sin posisjon som kontrollører. De skal bare kontrollere at relevante hensyn er listet opp under vedtakets vurdering av hvilke som gis forrang ved interessekollisjoner. Innholdet i «barnets beste» og hvilken vekt det har, skal domstolen ikke mene noe om.

Hvilken verdi har rettigheter som ikke beskyttes av domstoler? Disse er uten rettsvern Barnet er «eier» av rettighetene. De forvaltes av staten og er i motstrid til egne interesser. Det er ikke overraskende at rettighetene da reduseres til «gode» formål, som helt mangler den nødvendige selvstendige gjennomslagsevnen. Slike «rettigheter» er ikke reelle, men er bare tøyelige momenter i vedtak, hvor statens egne interesser blir utslagsgivende.

Nylig har det innenfor utlendingsretten kommet flere dommer som viser til at når lovforarbeids-/etterarbeidsuttalelser uttrykker at; på et tidspunkt må statens interesser vike i avveiingen mot barnets tilknytning, skal problemstillingen bare vurderes som del av det frie skjønnet.

Vanligvis når lovgiver trekker opp yttergrensen for forvaltningens frie skjønn uten å angi hvor den går, stiller domstolene selv opp grensene. Denne delen av lovanvendelsen kan prøves uten begrensninger av domstolene. Når så dette henvises til det frie skjønnet, har domstolene frarøvet seg selv enhver kontroll med statens forvaltning av barnets rettigheter.

Barna blir stående uten noen garantister. Rettighetene FN trekker opp i konvensjonen vi har gjort til norsk lov, står uten beskyttelse. Stortingets bramfrie uttalelser ble aldri til noe annet enn løst prat. Vi bør derfor omdøpe FNs konvensjon om barnets rettigheter til FNs konvensjon om barn. Noen reelle rettigheter eksisterer ikke på dette område i norsk rett.