Ingen respekt for presteskapet

Da amerikansk-iranske Susanne Pari (40) skrev en roman om Iran, passet hun seg vel for å kritisere religionen islam. Men hun hadde ingen skrupler med å kritisere Irans presteskap og regjering.

- Poenget med boka var å fortelle en spennende historie, ikke å fortelle om mine politiske meninger. Religion er en svært personlig sak, og å snakke stygt om religion er det samme som å fornærme vanlige folk. Hva oppnår du med det? Ingenting. Problemet er de som feiltolker islam, ikke islam. Folk må ikke tvinges til tro, sier Susanne Pari, som selv har vokst opp med muslimske foreldre i USA.

Ikke selvbiografisk

- Far er muslim, og mor er halvt skotsk-protestant og halvt polsk jøde. Hun konverterte til islam da de giftet seg, men det er likevel litt av en blanding, sier Pari.

I likhet med henne er bokas hovedperson også halvt amerikansk.

- Men det er ikke noe selvbiografisk over historien om Layla. Vi har fellestrekk, men jeg har ikke opplevd noe av det hun opplever, sier Susanne Pari.

Hun har ikke vært i Iran siden 1978, altså før ayatollaene med Khomeini i spissen gjennomførte sin revolusjon. Selv om Iran har blitt åpnere i det siste, tror ikke Susanne Pari at hun får innreisetillatelse.

Saksøkte Iran

- Ikke etter at jeg gikk til sak mot dem via den internasjonale domstolen i Haag. Jeg saksøkte den iranske staten fordi den konfiskerte alt familien vår eide. Etter at ayatollaene overtok makten, måtte vi begynne på nytt, sier Pari. Faren hennes, en velstående forretningsmann, emigrerte til USA tidlig på 1950-tallet.

Romanen handler om det konfliktfylte forholdet mellom Layla, hennes iranske kjæreste, hans fanatisk-fundamentalistiske bestemor og hans psykopatiske venn, jødiske Amir.