SKAL AKTIV DØSHJELP TILLATES?: Når sykdom og forestående død gjør mitt liv uutholdelig og meningsløst, burde jeg ha en rett til en viss selvbestemmelse over egen kropp, skriver artikkelforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
SKAL AKTIV DØSHJELP TILLATES?: Når sykdom og forestående død gjør mitt liv uutholdelig og meningsløst, burde jeg ha en rett til en viss selvbestemmelse over egen kropp, skriver artikkelforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Aktiv dødshjelp

Ingen skal tvinges til å leve videre med uhelbredelig sykdom

Ingen skal tvinges til å måtte leve videre med uhelbredelig sykdom, smerter og andre store plager når all livsglede er borte og et fortsatt liv oppleves totalt meningsløst.

Meninger
Olav Weyergang-Nielsen.
Olav Weyergang-Nielsen. Vis mer

Lørdag 2. februar fikk vi, som noen ganger tidligere, en artikkel om et menneske som var kommet så langt i sin sykdomsprosess at ønsket om hjelp til å dø ble det viktigste i livet.

I en omfattende artikkel i Dagbladet Magasinet beskriver journalist Merete Skogrand den siste delen av livet til Inger Staff-Poulsen og hennes ønske om å få hjelp til å dø. Det er en hjelp hun og andre i liknende situasjon nektes i Norge, og for Inger Staff-Poulsens del medførte det helt unødvendige og meningsløse belastninger og smerter.

Spørsmålet om dødshjelp i kontrollerte og betryggende former for uhelbredelig syke og lidende mennesker er politisk. Til tross for at et stort flertall av velgerne i alle partier, bortsett fra KrF, sier at dødshjelp under kontrollerte forhold bør kunne finne sted i Norge, så svarer nesten alle politikerne nei til dette.

I artikkelen om Inger Staff-Poulsen gir et knippe sentrale «helse- og omsorgs»-politikere uttrykk for sine holdninger til dødshjelpssaken. Og selv om det i realiteten ikke kommer noe nytt, så kan det like fullt være viktig å kommentere noe av dette.

Ett av argumentene er at vi må bli flinkere til å optimalisere pleie og omsorg. Ja, det er ingen tvil om at vi må bli bedre på dette området. Dette har også vært politikernes svar i de 40 årene vår forening har tatt opp spørsmålene omkring dødshjelp. Vi bør yte mer og ha bedre prioriteringer, og det er ikke noe motsetningsforhold mellom bedre pleie og omsorg og muligheten for dødshjelp. Det er mer et spørsmål om å se de to forholdene i sammenheng. Det er jo litt paradoksalt at en del norske kommuner nå henter erfaringer på dette området fra Nederland. Dette landet, som i mange år har tillatt aktiv dødshjelp, står også langt framme i arbeidet med palliativ pleie og omsorg.

Et annet argument som kommer i ulike formuleringer, er at vi må verne om det enkelte menneskes verdi, at livet er ukrenkelig, at mennesket har en iboende egenverdi og at ved dødshjelp rangeres menneskelig liv.

Ja, vi skal verne om det enkelte liv, og krenkelser av andre mot deres vilje, er godt regulert i Straffeloven, men ingen skal tvinges til å måtte leve videre med uhelbredelig sykdom, smerter og andre store plager når all livsglede er borte og et fortsatt liv oppleves totalt meningsløst. Livets ukrenkelighet, hvem avgjør det for mitt liv, hvem definerer mitt menneskeverd? Vi må respektere at svært mange vil svare: jeg selv og ikke utenforstående politikere.

I et land som er tuftet på gjensidig respekt mennesker imellom, som er livssynsnøytralt med et felles referansepunkt i de humanistiske verdier, må man kunne forvente respekt for at ikke alle har den samme referanserammen i forhold til menneskets verdi eller menneskeverd.

Utenforstående må ut fra egen tro, ideologi og livsforståelse mene at mitt liv er ukrenkelig og derfor må leves helt ut. Når sykdom og forestående død gjør mitt liv uutholdelig og meningsløst, burde jeg ha en rett til en viss selvbestemmelse over egen kropp. Noe annet vil i mine øyne være uetisk og vise en manglende respekt for mennesker som tenker annerledes i denne vanskelige situasjonen.

Det sies at vi ikke kan løse slike store spørsmål på bakgrunn av enkeltsaker, men hvor mange enkeltsaker trenger vi for at man skal se en helhet i dette?

Noen få saker kommer til overflaten, slik som saken om Inger Staff-Poulsen, men de aller fleste synes naturlig nok at det er for vanskelig av å stå fram. Et lite fåtall av disse, ca. 20, har jeg på min telefon hvert år. Det er dypt fortvilte mennesker som føler seg nedvurdert og respektløst behandlet av samfunnet fordi de har en annen oppfatning av hva som er verdig for dem.

Det de ber om, er muligheten for selvbestemmelse over egen kropp i en vond og vanskelig situasjon, og muligheten til å få hjelp til å avslutte et liv på en betryggende og for dem verdig måte.

Det er på tide at politikerne nå tar på alvor de som lider i denne saken. Saken er i realiteten overmoden, og den må nå utredes faglig og politisk, med sikte på å finne fram til en modell som vil fungere på en forsvarlig og god måte i det norske samfunnet. Det er ikke et spørsmål om man skal dø eller ikke, det er et spørsmål om hvordan man skal dø.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.