Ingen skandale-kommisjon

UNDER OVERSKRIFTEN «En utviklingspolitisk skandale» raljerer Halle Jørn Hanssen i Dagbladet 16.09 over initiativet til å opprette en internasjonal kommisjon som skal sikre økonomisk rettssikkerhet for fattige. Fremstillingen er sterkt misvisende.Milliarder av fattige mangler grunnleggende rettigheter som vi i Vesten tar for gitt. De er i realiteten ekskludert fra å delta i den formelle økonomien. Uten papirer, ingen rettigheter. Økonomen Hernando de Soto har bidratt til å inspirere og provosere på en måte som setter økonomisk rettssikkerhet for fattige på den politiske dagsordenen. Å kritisere hans arbeid er legitimt, men ikke noe argument mot å opprette en kommisjon som har som mål å bidra til nettopp bredde og mangfold i arbeidet med å formalisere fattiges rettigheter. Kommisjonen skal samle erfaringer fra ulike formaliseringsprosesser, og utvikle verktøy som kan brukes for å sikre fattige økonomisk rettssikkerhet, og som helt sikkert vil se forskjellige ut for ulike land og regioner. Prosessen med å opprette kommisjonen er på ingen måte lukket. Den endelige sammensetningen og mandatet er ikke klart. Kommisjonens første møte blir i januar 2006. Fram til da vil interessegrupper av alle slag bli konsultert, med hovedvekt på berørte aktører innen uformell sektor i utviklingsland. Målet er at kommisjonen skal bli den mest åpne og tilgjengelige av sitt slag. Et arbeidspapir som spiller inn til kommisjonens fremtidige mandat er lagt ut på en nettside opprettet av FNs utviklingsprogram, nettopp for å gi interesserte aktører mulighet til å kommentere det som kan bli mandatet for kommisjonen. Kommisjonen vil bestå av fremstående politikere, samfunnsaktører og representanter fra sivilt samfunn fra nærmere 30 land. I tillegg vil flere hundre eksperter og aktivister bli engasjert gjennom arbeidsgrupper og rådgivende utvalg. Hvor Hanssen ser politisk bias, arbeider vi for en robust geografisk og politisk balansert kommisjon. Å forutsette, som Hanssen synes å gjøre, at kommisjonens medlemmer og øvrige ressurspersoner er «kjøpt og betalt» av de Soto, er en grov undervurdering av integritet og evne til selvstendig tenkning hos ledende politikere og forskere verden over. Som utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson - norsk kommisjonsmedlem - selv har understreket: Her skal mangfoldet både i tilnærming og praktiske grep rå. Verken blårusstenkning eller blåkopi-metoder skal få dominere arbeidet.

DET ER UNDERLIG at Hanssen ikke ser nytten av en internasjonal kommisjon som vil prøve å ta nye grep i utviklingspolitikken, med mål om at landenes egne ressurser frigjøres for utvikling. Blant verdens mange fattige finnes like mye oppfinnerevne og vilje til fremgang som hos dem som allerede sitter på den grønne gren og kan bedrive teoretiske debatter om økonomer fra Latin-Amerika. Det er de fattiges kamp som skal kjempes, og det er den som krever vår oppmerksomhet.