Anmeldelse: Helga Hjorth - «Arkivarens testamente»

Ingen skandaler her, nei

Om det finnes et budskap i Helga Hjorths roman, er det at visse familiehemmeligheter muligens burde forbli hemmelige.

UFORLØST: Hjorths roman er spennende, men handlingen kunne med fordel vært mer konsentert, skriver Cathrine Krøger. Foto: Lars Eivind Bones
UFORLØST: Hjorths roman er spennende, men handlingen kunne med fordel vært mer konsentert, skriver Cathrine Krøger. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

«Ikke alle hemmeligheter er verdt å blø for», heter det i Helga Hjorths «Arkivarens testamentet». Og om noen er ute etter å lese inn en link til hennes forrige roman «Fri vilje» (2017), må det være nettopp dette. At det å avsløre familiehemmeligheter ikke nødvendigvis fører noe godt med seg.

Det er likevel lite som tyder på at Helga Hjort har til hensikt å bore videre i den betente familiekonflikten med søsteren Vigdis.

Selv kaller hun denne boka en røverroman, og i den grad den er virkelighetsnær må det være settingen. Helga Hjort jobber som jurist i Riksarkivet, og det er hun har lagt handlingen, riktignok under det fiktive navnet Arkivet.

Eksentrisk spesialarkivar

«Arkivarens testamente»

Helga Hjorth

4 1 6
«Velskrevet, men uforløst.»
Se alle anmeldelser

I Arkivet møter vi spesialarkivar Gudmund Gravdal. Han har, av grunner som avsløres etter hvert, en spesiell forkjærlighet for sin unge kollega Nora. Da Gudmund dør, blir Nora kalt inn til hans advokat. Der har Gudmund etterlatt henne et mystisk brev. Det inneholder hans adgangskort og instrukser om at hun i Arkivets minst besøkte etasje, bak arkivet etter kontoret for Belgisk murstein, vil finne en eske. Den skal hun ikke åpne, men tilintetgjøre. Om hun følger instruksen, vil hun arve alt han eier.

Men Nora har problemer med å følge instruksen. Det skal føre til en kaskade av dramatiske hendelser som ikke nødvendigvis bringer noe godt med seg.

Boka er med andre ord ganske spennende. Hjorth skriver mer habilt enn i forrige roman, og skriver jevnt over godt, visse steder direkte spenstig. Spesielt underholdende er portrettet av den eksentriske spesialarkivaren Gudmund, med sin selsomme yrkesstolthet og begjærlige forhold til knusktørre dokumenter (selv om en scene der dokumentbegjæret blir så intenst at det ender med onani, blir vel korny).

Også miljøbeskrivelsen av Arkivet er god; tonnevis med dokumentasjon over de mest absurde forehavende, som arkivene etter Dyrtidskontoret og Fettdirektoratet, Statens gummiråd, Bunadsnemnda og Kommisariatskommisjonen.

Tyskertøs og sleip minister

Det hadde likevel vært en fordel om fortellingen hadde vært langt mer konsentrert. Selve kjernen må vel kunne kalles en familieroman, der Nora oppdager at både moren og mormoren har holdt tunge hemmeligheter skjult for henne. Det involverer blant en kjærlighetshistorie mellom ei ung jente og en tysk soldat under krigen. Denne del av fortellingen er overbevisende og god.

Men det er mye rot her, og mange sidespor som ikke blir fulgt opp. En sentral figur er en sleip idretts- og kulturminister med en mørk fortid. Han er vanskelig å få tak på, og historien rundt ham framstår nokså umotivert. Det gjør også historien om en brutal voldtekt mange år tidligere.

Alt i alt må en vel kalle boka velskrevet, men noe uforløst, og etter endt lesning må jeg innrømme at jeg lurer på hvor Hjorth egentlig vil med «Arkivarens testamente». En ting er sikkert. Som forfattere er det få berøringspunkter mellom de to søstrene Hjorth.