Ingen «smal» profil

Tallenes tale er dyster når det gjelder årets publikumsbesøk på Henie Onstad Kunstsenter, som er det første året med Gavin Jantjes som kunstnerisk leder av institusjonen. Hans utstillingsprofil har blitt beskyldt for å være «smal», og dette er utlagt som hovedårsak til svikten i tilstrømningen. Den forklaringen synes altfor enkel.

  • Ser man tilbake på de kunstnerne som har blitt presentert gjennom årets ti første måneder, faller karakteristikken «smal» på sin egen urimelighet og minner mer om provinsiell trangsynthet. Jantjes tiltrådte med den programmatiske ambisjonen om å åpne senteret mot «en ny internasjonalisme», som har vokst fram som et trekk ved globaliseringen på 90-tallets kunstkart. Der det i pakt med nedbyggingen av grensene fra den gamle blokkpolitikken har skjedd en dreining bort fra det euro-amerikanske hegemoniet i kunstlivet.
  • I praksis har ikke Henie Onstad-senteret kjørt ensidig på denne linja, men lansert nye navn i samspill med etablerte signaturer fra «den gamle internasjonalismen». Cobra-veteranen Pierre Alechinsky som ble vist samtidig som video-kunstneren Susan Hiller, var også i pakt med profilen på institusjonens egen samling. Likevel traff hans maleri ikke publikum hjemme, selv om utstillingen var en fulltreffer i Paris - den kunstmetropol som grunnstammen i senterets kunst kommer fra.
  • Årets høydepunkt hittil - britisk-nigerianske Yinka Shonibare - var med sin bakgrunn fra den spektakulære «Sensation»-utstillingen heller ingen hasardiøs satsing. Og den skjedde samtidig som senteret satte fokus på Åse Texmon Rygh. Med Venezia-vinner Shirin Neshat samtidig med aktualiseringen av Arnold Haukelands livsverk var det igjen balanse - og spenning - mellom «gammel og ny internasjonalisme». Den store overraskelsen ble at kubanske Kordas fotografier hadde langt større appell.
  • Jantjes utstillingsprofil er utadvendt vidsynt, og har et perspektiv ut over sekelskiftet. Derfor fortjener han tid til å tegne seg tydelig. Svakheten er at det - som nå - er for mange utstillinger på bekostning av den faste samlingen. Magasineringen av de mange markante verkene fjerner ikke bare museets ryggrad, men tar også bort en viktig del av det et større publikum forbinder med Henie Onstad-senterets identitet.