Ingen smal vei for NRK

Det engelske ordet broadcasting betydde opprinnelig å så for hånd, i videst mulige (halv)sirkler. Denne agrare metaforen rommer altså en «modernistisk» optimisme: Kringkastet informasjon, kunnskap og kultur kan gi en rik avling - opplyste, selvstendige, kulturelt berikede mennesker i hele landet, i alle klasser og lag. John Reith, BBCs første sjef, definerte i tråd med dette målsetningen for «public service broadcasting» som det å informere, opplyse og underholde hele den britiske befolkningen.

I «PUBLIC SERVICE» ligger for det første at kringkasting betraktes som et offentlig gode og dermed et offentlig ansvar på linje med mer håndfast infrastruktur og velferdsgoder, universelt tilgjengelig, for en pris alle kan betale. Et annet aspekt ved begrepet er knyttet til ordet «public» i betydningen «offentlig(het)». Kringkastingen skal sette alle i stand til deltakelse i samfunnslivet, den skal fremme den demokratiske offentlige samtalen og den kritiske overvåkingen av alle makthavere. Her ligger dermed også et krav om redaksjonell selvstendighet i forhold til staten. En tredje betydning av «public service» er atskillig nyere. Det engelske ordet public kan også bety «publikum», og public service kan dermed bety radio og TV «i publikums tjeneste». Da menes det ikke programvirksomhet i publikums mer abstrakt forståtte interesse, men det å betjene publikum som forbrukere i et mediemarked. Denne forståelsen av begrepet har vært i rask frammarsj de siste femten årene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BAKGRUNNEN ER primært den teknologiske utviklingen. Med satellitt- og kabelteknologiens gjennombrudd måtte de gamle monopolene gå i oppløsning. De lisensfinansierte institusjonene måtte slåss for å beholde en dominerende posisjon i nasjonale etermediemarkeder. Graden av dominans blir nå ubønnhørlig målt i publikumsoppslutning. Andelen av det totale radio- eller TV-publikummet er blitt et avgjørende mål på graden av suksess eller fiasko for hvert enkelt program og for institusjonen som helhet, gjerne på bekostning av kvalitative, profesjonelle vurderinger. Målt i markedsandeler har mange av Europas allmennkringkastere problemer. Ulike grep prøves for å unngå en markert marginalisering. Alle vet at det fins en grense for hvor mye den totale publikumsoppslutningen kan synke før lisensens politiske legitimitet ryker. Men legitimiteten ryker også om allmennkringkasterne tilbyr det samme som ordinære kommersielle aktører. Dette er det dilemma NRK og alle lignende institusjoner står overfor. I denne situasjonen må en etter min mening forsøke å kombinere alle de tre betydningene av public service-begrepet i programvirksomheten. De er alle avgjørende for en videreføring av det spesielle samfunnsoppdrag allmennkringkastingen har hatt. Disse samlende og samfunnsgestaltende funksjonene kan ikke overlates til markedskreftene uten at demokratiske verdier svekkes.

SITUASJONEN I DET liberalistiske USA er relevant her. Alt på 1940-tallet påpekte Federal Communications Commission (FCC) at et rent kommersielt system ikke kunne levere programmer for minoriteter (som kunstinteresserte), ikke drive seriøs utvikling av former og virkemidler, ikke levere visse typer nyhets-, aktualitets- og dokumentarprogram. Ikke-kommersiell kringkasting har i USA likevel alltid hatt usikre kår. Politisk uønskede innslag har blitt straffet med økonomiske innstramminger. Men selv Reagans leder av FCC, Mark Fowler, innså at ikke-kommersielt TV må opprettholdes av hensyn til eksistensen av visse viktige typer programvirksomhet. Dette skrev han om i tidsskriftet Texas Law Review , mens han i offentligheten ellers framsto med kvikkheter som at the public interest is what interests the public og television is a toaster with pictures . Det første utsagnet spiller nettopp på at ordet «public» kan bety både «publikum» og «offentlig», det andre påstår at TV er en brødrister med bilder for å markere at mediet er en vare som andre. Fowlers mer tenksomme side innrømmer at disse vitsene er misvisende: Det fins en samfunnsmessig, offentlig interesse som er noe annet og mer enn summen av individuelle forbrukervalg ved fjernkontrollen.

OFFENTLIG kringkasting i USA har vært et spesialtilbud til en velutdannet elite, helt avhengig av frivillige pengebidrag. Programmene er stort sett «highbrow», og det lille dramainnslaget er gjerne britiske histoiske serier. Nå er det tegn til at det relativt pengesterke publikum svikter, fordi kapitalsterke kabelkanaler har et mer attraktivt tilbud til dem som har råd til å abonnere. Selv om «public TV» får flere sponsorplakater, lange som vanlige reklameinnslag, merkes programtilbudet av en svak økonomi som blir enda svakere fordi deler av publikum og deres donasjoner forsvinner. De som i dagens problematiske situasjon for europeisk allmennkringkasting går inn for full konsentrasjon om de «tunge» delene av virksomheten - informasjon og opplysning - argumenterer egentlig for en klassedeling etter amerikansk modell. Når så mye annet ved det framvoksende informasjonssamfunnet peker i samme retning, er dette desto verre. Det tredje leddet i lord Reiths klassiske devise - underholdning - er avgjørende, både som egen programkategori og som påminnelse om at både informasjon og kunnskap kan gjøres dulce et utile , behagelig og nyttig, for dem man gjerne vil nå. Det siste er en viktig presisering: Man kan ikke lenger samle hele folket til alle programmer. Det er ikke hvem som helst som gjerne ser seriøse kulturprogram. Da behøver de heller ikke lages for hvemsomhelst. Men gjennom bredt appellerende, profesjonelt solide programmer i beste sendetid, og mer spesialiserte programmer omkring denne tiden, kan man trolig fastholde allmennkanalenes stilling som førstevalg og «startside» for de fleste. Her har man dessuten sterk støtte i den bredt folkelige smak mange tiårs tradisjon og et generelt høyt utdanningsnivå har skapt.