Ingen spesialetikk for Axel Jensen

Dagbladet avviste dommen i PFU mot Axel Jensens sykerapport. Har en forfatter et fribrev til å sjikanere sine medmennesker som andre skrivende ikke har? Det mener forlegger Anders Heger. Han sier rett ut til Dagbladet at: «Det må finnes en annen skala for litterære tekster enn for journalistikk.»

Han sier ikke dette ut i luften, men som en reaksjon på at Pressens Faglige Utvalg (PFU) har slått fast at ett element i to av Axel Jensens rapporter fra sin sykeseng var brudd på god presseskikk. PFU mener at Dagbladet (og Fædrelandsvennen, som også trykket artiklene) burde unnlatt å identifisere en lege og en sykepleier som Jensen omtaler med sterke karakteristikker. Anders Heger sier ikke at alt er fritt for forfattere, i motsetning til for eksempel journalister, han sier bare at de skal bedømmes etter en annen skala. Dagbladet mener imidlertid at den litterære tekst overhodet ikke skal røres ved. I sitt tilsvar til PFU skriver avisen: «Det er helt uakseptabelt for redaksjonen å gjøre strykninger eller endringer i litterære tekster. Å bruke bestemmelsen om 'samtidig imøtegåelse' fra navngitte personer, ville bryte med prinsippet om at redaksjonen skal forholde seg trofast til den originale teksten. Samme prinsipp gjelder også i forhold til f.eks. å anonymisere nevnte personer i en slik tekst.» Et slikt fundamentalistisk forhold til en tekst finnes ikke engang i Bibelselskapet. Tror Dagbladet virkelig at forlegger Heger aldri foreslår strykninger eller endringer i litterære tekster? Med sin kanonisering av Den Litterære Tekst, åpner Dagbladet også for en høyst interessant debatt: Hvem, eller hva, avgjør at én tekst i en avis er litterær, mens en annen er simpel journalistikk?

Journalistikk


Alexander Kielland skrev i 1889 til sin bror Jacob at «nu vil mit Hoved ikke længer omdikte det Iakttagne til Kunst; jeg er kommen saa nær indpaa Livet, at min fine Kunst er paa Randen af det, jeg altid har foragtet saa dybt: Journalistikk». Det er ikke uvanlig med litt journalistikkforakt på parnasset, men det er mer uventet å finne de samme følelser i Dagbladets redaktørkollegium. På lederplass skriver avisen at den er felt i PFU fordi «vi ikke sensurerte Axel Jensens tekst». Det Dagbladets redaktør her omtaler som sensur, velger andre redaktører ofte å betrakte som redigering. Det er en dagligdags ting. Noen ganger er man i tvil om hvor grensen går, andre ganger lukes sjikaner og ærekrenkelser ut av teksten uten tvil og nølen.

Forfatter

Slik kan det altså ikke fortsette. Heretter må redaktøren først skjele til artikkelens opphavsmann. Er han en forfatter? I så fall trer den hegerske skala øyeblikkelig i funksjon. Takhøyden heves, personvernet for dem forfatteren bruker sin penn mot, reduseres tilsvarende. Dernest må redaktøren avgjøre om forfatteren også denne gang har levert en tekst med litterære verdier. Det er nemlig et sørgelig faktum at både Dagbladet og andre aviser har forfattere i sitt brød, og mellom oss sagt er ikke alt de leverer like blendende. Men skulle teksten vise seg å nå opp til den terskel hvor redaktøren skiller litteraturen fra journalistikken, er det bare å legge rødblyanten bort. Fra dette øyeblikk har redaktøren bare ett valg: Han kan trykke teksten slik den er levert, punktum for punktum, sjikane for sjikane, eller han kan refusere den. Mens en journalist kan få beskjed om å holde seg innenfor folkeskikken, presse-etikken eller lovverkets grenser, er det utilbørlig å be en forfatter om det samme.

Elitisme

Denne elitisme faller meg både pompøs og komplett upraktikabel. Den vant da heller intet gehør i det faglige utvalgs vurderinger. Utvalget leste Axel Jensens engasjerende og sterke tekst som det den var: Et innlegg i en avis, underlagt redaktøransvaret. Når Axel Jensen beskylder en navngitt sykepleier (og Jensen husker feil når han hevder at han bare har brukt hennes fornavn) for å «svartmale ekteparet på Ålefjær for folk høyere oppe i sunnhetspyramiden» og omtaler henne som «übergruppestürmbandführer», har redaktøren plikt til å vurdere om dette er i tråd med Vær Varsom-plakatens påbud om å utvise saklighet og omtanke. Han har dessuten plikt til å gi de angrepne rett til å imøtegå beskyldningene samtidig som de fremmes. Dette gjelder også for anestesilegen som av Jensen beskyldes for å ha sagt: «Nå skal jeg gi deg noe du kommer til å sove godt på, Jensen, men jeg garanterer ikke at du noensinne vil våkne opp av søvnen, og jeg er nokså sikker på at du aldri kommer til å snakke igjen.»

Ikke enig

Dagbladet er ikke enig. Avisen hevder at den spalteplass som er stilt til Axel Jensens disposisjon er unndratt presse-etikken. «Etter Dagbladets oppfatning hører bedømmelsen av Axel Jensens artikler ikke hjemme i PFU. De bør vurderes på annen måte og i andre sammenhenger,» skriver avisen i sitt tilsvar.

Er det fordi Axel Jensen skriver så godt at hans artikler ikke skal vurderes som andre avisartikler? Er det fordi hans bøker er utgitt på 30 språk? Eller er det fordi han er døende? Dagbladet slår selv fast at det ikke er fordi han er døende. Det er fordi han er forfatter.

Pressens Faglige Utvalg har en rekke ganger slått fast at det skal være stor takhøyde i den offentlige debatt. Utvalget har sagt at man ikke kan legge de samme strenge saklighetskrav på leder-, kommentar- og debattartikler som på reportasjer. Utvalget har også i løpet av kort tid gitt Dagbladet medhold i to klager på avisens røffe humor, og begrunnet det med at satiren må ha vide rammer. Men utvalget så ingen grunn til å gjøre rammene videre og taket høyere for medlemmer av Den norske Forfatterforening enn for andre, mindre intellektuelt utrustede mennesker.