Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

Ingen steder å flykte

To eksplosive politiske debatter møtes når klimakrisen fører til en flyktningkrise. Det må politikerne planlegge for.

SPRER SEG: Fra å bare gjelde enkelte deler av Afrika og Den arabiske halvøy, kan de ubeboelige områdene i 2070 dekke store deler av det afrikanske kontinent, India, Sørøst-Asia, de nordlige delene av Sør-Amerika og Mellom-Amerika. Her fra en flyktningleir i Mumbai, India. Foto: AFP/NTB Scanpix
SPRER SEG: Fra å bare gjelde enkelte deler av Afrika og Den arabiske halvøy, kan de ubeboelige områdene i 2070 dekke store deler av det afrikanske kontinent, India, Sørøst-Asia, de nordlige delene av Sør-Amerika og Mellom-Amerika. Her fra en flyktningleir i Mumbai, India. Foto: AFP/NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Det er norsk sommer, varmelampene på uteserveringer og verandaer er i hyppig bruk. Erna Solberg legger ut bilde av seg selv på Instagram pakket inn i pledd. Grensene har vært stengt og cornaviruset har gitt verden noe annet og mer presserende å håndtere enn klimaendringer. Varmerekorden på Svalbard i helga er et unntak i nyhetsbildet, som minner om en snikende trussel som allerede er på dørterskelen.

Rett før helga lanserte The New York Times en ny artikkelserie som viser hva vi kan komme til å våkne opp til.

I et omfattende samarbeidsprosjekt har avisa fått utarbeidet modeller som viser hvordan klimaendringer vil kunne øke tempoet på migrasjon kraftig.

REDINGSAKSJON: - Det var en kamp mot klokka, men det gikk heldigvis bra denne gangen, på grunn at et veldig dyktig mannskap som klarer å holde hodet kaldt. Alle jobbet veldig bra sammen, sier styrkesjef Kjell Jan Kverme. Video: Kripos Vis mer

Utgangspunktet er talende: Mens én prosent av jordas landareal i dag er for varmt til at mennesker kan overleve der, vil det kunne øke til 19 prosent i 2070. Hvor skal de som bor der gjøre av seg, spør artikkelen.

Fra å bare gjelde enkelte deler av Afrika og Den arabiske halvøy, kan de ubeboelige områdene i 2070 dekke store deler av det afrikanske kontinent, India, Sørøst-Asia, de nordlige delene av Sør-Amerika og Mellom-Amerika.

Alle er seg selv nærmest. The New York Times har plukket ut Mellom-Amerika for å vise konsekvensene. Modellene viser et resultat som er egnet til å overraske: Relativt åpne grenser hjelper. Det vil dempe presset på byene i Mellom-Amerika som må ta til seg interne flyktninger - bønder som flykter fra sviktende avlinger i områder som er for varme.

Stengte grenser vil føre til et sammenbrudd, og økt press.

De store byene i Mellom-Amerika vil ikke lenger klare å ta hånd om den interne flyktningstrømmen, som dermed snur tilbake til landsbygda som egentlig ikke kan fø dem. Med forverrede livsvilkår øker familiestørrelsen, og dermed befolkningen, kraftig. Dermed blir presset mot grensa enda større. En voksende befolkning vil sperres inne i land og områder som ikke kan gi dem livsopphold. Det er en dødsfelle.

Modellarbeid som dette har vært omstridt, fordi det er notorisk vanskelig. Folk flytter på seg av mange ulike grunner. Men ved å kombinere ulike data er det mulig å lage anslag - om ikke presise beskrivelser - over når, hvor og hvordan flyktningestrømmene kan oppstå som en følge av global oppvarming.

Men hva skal vi med denne kunnskapen?

Migrasjon er en enorm politisk risikofaktor. I USA har Donald Trump brukt flyktningstrømmen mot grensa i sør for å sanke tilhengere. I Europa har flyktningstrømmen ført til stengte grenser og mobilisering for ytre høyre. Migrasjon er ikke bare et resultat av destabilisering i områdene folk flykter fra. Det gir også stor fare for destabilisering i områder som migrantene flykter til. Frykt for tap av ressurser og kultur, følt eller reell, er politisk mobiliserende.

Først og fremst er dette et selvstendig argument for arbeide med reduksjon i klimagassutslipp. Dernest er det et argument for å investere i klimatilpasning slik at konsekvensene i de mest berørte områdene i verden blir mindre akutte, og flere kan bli boende lenger der de er. Ikke minst er det et argument for å planlegge for hvordan verden skal håndtere de økende flyktningstrømmene.

Som modellene fra Mellom-Amerika viser, vil en del av dette arbeidet handle om å holde grenser åpne. Det gir også mening med tanke på befolkningsutviklingen ellers i verden, som vil være synkende. En ny studie, publisert i det anerkjente tidsskriftet The Lancet i sommer, viste at befolkningen i en rekke europeiske og asiatiske land kan bli halvert fram mot 2100. Det kan bli mangel på arbeidskraft, og migrasjon kan bli en del av løsningen.

Håndteringen av den økte migrasjonen kan komme til å bli en like vanskelig politisk oppgave som å bremse klimaendringene i seg selv. Og som alle store politiske saker koker det til sjuende og sist ned til et moralsk spørsmål: Det er den rike og industrialiserte delen av verden som har stått for brorparten av utslippene som driver klimaendringene. Det gir et ekstra ansvar for å redusere utslippene, men også for å håndtere skadevirkningene.

Det høres fint og luftig ut, men er det mulig? Såklart. Det moralske dilemmaet kan gi vind i seilene også for de som vil holde grensene åpne og forsøke å dempe effektene av klimaendringene i fellesskap.

Det finnes nemlig minst to perspektiver når vi maler skrekkscenarier for framtida: Ett der vi lever i frykt for større migrasjonsbølger som kan true vårt velstandsnivå. Et annet der vi lever i en semiautoritær festning i nord, med galopperende klimaendringer og kraftig forverrede livsvilkår i andre deler av verden. Det siste kan skremme like mye som det første.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!