Ingen svelger kameler

Kompromissevnen er nærmest fraværende i Egypt. Kanskje fordi egypterne av naturlige grunner har en klar forestilling om hvordan det er å svelge kameler.

MOTSETNINGER: Motstandere av den avsatte presidenten Mohammed Morsi demonstrerer på Tahrir-plassen. (AP Photo/Khalil Hamra) Scanpix
MOTSETNINGER: Motstandere av den avsatte presidenten Mohammed Morsi demonstrerer på Tahrir-plassen. (AP Photo/Khalil Hamra) ScanpixVis mer
Kommentar

KAIRO (Dagbladet): De kommer fra to ulike verdener. I Abba-parken i Nasr-bydelen holder tilhengerne av den avsatte presidenten Mohamed Mursi til. Det er for det meste menn med langt skjegg og kjortler. De har fått beskjed av sine ledere om å oppføre seg ordentlig og høflig mot mot internasjonal presse. For alle vet at eierskapet til sannheten ligger hos budbringerne. Men enkeltes blikk vitner om at noen av mennene her egentlig har lyst til å vri halsen rundt på deg minst ti ganger. Vestlige journalister er ikke konservative islamisters mest naturlige allierte. Svin spiser de sikkert også, for ikke å snakke om hva de heller i seg av alkohol på sine dekadente luksus-hoteller, som de sprer sine løgner fra.
PÅ TAHRIR-PLASSEN holder menneskene fra den andre verdenen til. Her er det Egypts unge middelklasse som regjerer på torget. Her er det like mange kvinner som menn. Mange av dem er sekulære egyptere som vil at landet deres skal være åpent, pluralistisk og moderne. Ja, kanskje rett og slett demokratisk. Der Mursi ville islamisere Egypt, og gjøre landet til en religiøst utopi, muligens et sted midt mellom dagens Iran og dagens Tyrkia, vil de unge menneskene på Tahrir ha mest mulig personlig frihet. De likner til forveksling på sine minst like moderne brødre og søstre på Taksi-plassen i Istanbul.
DET ER I HØYESTE grad en verdikamp, det vi er vitne til i Egypt. Forenklet sett så står kampen mellom mørkemennene i skjegg mot barna av opplysningstiden. Paradoksene i dagens Egypt er mange og påtrengende. Det mest påtrengende er at de som vil ha et åpent, pluralistisk, demokratisk samfunn, trolig ikke kan få det på en åpen, pluralistisk og fullt ut demokratisk måte. Mens de som vil gjøre Egypt til et land lukket inne i strenge religiøse rammer bare kan gjøre det ved å vinne fullt ut åpne, demokratiske valg. De med demokratisk sinnelag kan trolig ikke i denne omgang vinne demokratiske valg, mens de som vil begrense menneskers frihet bare kan komme til makta gjennom valg. Paradoksets uttrykk ser vi på Tharir-plassen. Der kysser «demokratene» portretter av forsvarssjef og kuppgeneral Abdel Fattah el-Sisi, mannen som for en uke siden avsatte den demokratisk valgte presidenten Mohamed Mursi.
OPPTAKTEN TIL dagens krise var preget av den typiske uforsonligheten. De unge liberale og de konservative islamistene sto sammen for to år siden, da de sloss den vanskelige kampen mot militærdiktator Hosni Mubarak, som hadde styrt Egypt i 30 år. Men straks etter at Mursi ble president for et år siden ble det klart at han ville bruke makta han hadde vunnet til å islamisere samfunnet. I stedet for å støtte opp under uavhengige domstoler og en verdinøytral forvaltning, ble begge deler tvunget inn i trangere rammer, og brorskapets folk tok jobbene til mer uavhengige byråkrater.
MURSI VAR TAUS da skinnhellige og kjeltringer kastet seg over noen av Egypts rundt åtte millioner kristne, og han var taus da frivillige NGO-organisasjoner ble trukket for retten med åpenbart falske anklager, og trusler om strenge straffer. Mursi sto ikke opp for lov og rett, i stedet ga han sin egen mobb - i domstolene og på gatenivå - frie tøyler. Han hadde vunnet valget, og mente åpenbart at han kunne gjøre som han ville. Det er riktig som de sier på Tahrir-plassen, at Mursi var splittende og ikke samlende.
OGSÅ I DAGENE før han ble kastet demonstrerte Mursi sin manglende vilje til kompromiss. Trolig hadde han sjansen til å gå i dialog med opposisjonen, slik hæren krevde, men han ville ikke. På den andre siden er kompromissviljen heller ikke påtrengende. Lørdag sa regjeringskilder at den kjente FN-diplomaten og fredsprisvinneren, Mohamed el-Baradei, var blitt ny statsminister. Men så viste det seg at salafistene - som regnes som enda mer ytterliggående islamister enn Mursis folk i brorskapet - satte foten ned for el-Baradei, og forsinket prosessen med å finne en statsminister.
DET ER DRAMATISKE dager i verdens største arabiske land. Det er hæren som i realiteten styrer, og i går la den nyutnevnte presidenten Adli Mansour fram et veikart for framtida med parlamentsvalg om et halvt år og presidentvalg om ett år. Men viktigst er det at en grunnlov skal snekres uten for mye innflytelse fra islamistene. Den skal binde islamistene til et ikke-islamistisk rammeverk før de kanskje vinner de kommende valgene. For verken blant islamistene, de liberale, eller i hæren, er viljen til kompromisser påtrengende. Man svelger da ikke kameler.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.