ET GODT ARBEID: Etter at turistene har vært i Geirangerfjorden, på Prekestolen og Jostedalsbreen går turen til Munch-museet, Vigelandsparken eller for å se Kittelsens tolkninger av troll. Det er kunst som forteller hvem nordmenn er, hva vi ønsket å være og hvordan ting kunne ha blitt. Det er kunsten vi søker når vi skal minnes, forstå, og samles, skriver kronikkforfatteren og etterlyser annerkjennelse fra det norske samfunnet om kunst som lønnet arbeid. Foto fra Vigelandsparken: Grøtt, Vegard Wivestad/NTB scanpix
ET GODT ARBEID: Etter at turistene har vært i Geirangerfjorden, på Prekestolen og Jostedalsbreen går turen til Munch-museet, Vigelandsparken eller for å se Kittelsens tolkninger av troll. Det er kunst som forteller hvem nordmenn er, hva vi ønsket å være og hvordan ting kunne ha blitt. Det er kunsten vi søker når vi skal minnes, forstå, og samles, skriver kronikkforfatteren og etterlyser annerkjennelse fra det norske samfunnet om kunst som lønnet arbeid. Foto fra Vigelandsparken: Grøtt, Vegard Wivestad/NTB scanpix Vis mer

Ingen synes det er rart om kunstnere ikke får betalt

Selv om kunsten snakker der andre tier, roper der andre hvisker, er det forventet at billedkunstnere jobber gratis.

Meninger

Det burde lyse seg selv rett inn. Du får betalt for jobben du gjør. En elektriker får betalt for å legge inn strøm i huset ditt, tannlegen for å bore i tennene dine, frisøren for å fikse håret ditt, en sykepleier får betalt etter turnus og ansiennitet. Ingen kommer på at Morten Abel skal synge på Blink-festivalen bare fordi det er gøy. Når en komponist blir bedt om å skrive et nytt stykke til Operaen, får hun betalt for jobben. Det blir ikke forventet at hun skal gjøre det gratis fordi det er Operaen, liksom («Hallo! Det er jo virkelig noe å ha på CV-en»). Hvis en forfatter blir bedt om å skrive et skuespill til Det Norske Teatret, regner han med å få lønn. Selv om han blir invitert til premieren og treffer mange kjendiser der, er ikke det nok.

Det er annerledes med billedkunstnere. Det blir forventet at de jobber gratis. Selv om det er kunsten vi søker når vi skal minnes, forstå, og samles etter dager som 22. juli. Etter at turistene har vært i Geirangerfjorden, på Prekestolen og Jostedalsbreen går turen til Munch-museet, Vigelandsparken eller for å se Kittelsens tolkninger av troll. Det er kunst som forteller hvem nordmenn er, hva vi ønsket å være og hvordan ting kunne ha blitt. Selv om kunsten snakker der andre tier, roper der andre hvisker, er det forventet at billedkunstnere jobber gratis.

Jeg har opplevd de merkeligste situasjoner fra styrtrike oljeselskaper til statsfinansierte TV- kanaler som har bedt meg om å arbeide gratis; de har ment at bare opplevelsen med å reise offshore i angst og beven for å reparere arbeidet mitt som de hadde ødelagt der ute, måtte være betaling nok. Eller at det å få lov til å være på TV må vel være festlig nok i seg selv? Jeg blir ofte bedt om å være med på dette, og når jeg spør om lønn, vel, da blir folk overrasket. Lønn? Betalt? Jo, men dette er jo god reklame, mener de, og synes oppriktig at jeg er frekk som vil ha betalt for jobben min.

Å arbeide som billedkunstner er en merkelig ting. Det er en slags evig kamp for å bli tatt alvorlig, for å bevise at det er bruk for oss. For når alle tings mål er penger og lønn for strevet, da er det vanskelig å forklare hva det egentlig er vi holder på med.

Det lurer jeg ofte på selv også. Har jeg en jobb? Hva er jobben min? I Norge er et av de første spørsmålene du får (eller selv stiller) når du treffer et menneske første gang: «Hva driver du med?» Eller: «Hva holder du på med?» Eller: «Hva jobber du med?» Jeg spør aldri noen om det. Aldri! For jeg hater det når jeg selv blir stilt det spørsmålet.

Jeg prøver å mumle det vekk; det er sjeldent vellykket, folk vil ha svar. Så jeg svarer at jeg er kunstner, og hvis jeg er heldig, klarer jeg å styre samtalen inn på noe annet, men som oftest blir det sånn: «Å så spennende», eller «tanten min maler», eller «jeg kan ingenting sånn kreativt, jeg», «lager du sånn moderne kunst, eller sånn du kan se hva er?» Og så det verste, oppfølgingsspørsmålet, spørsmålet jeg frykter aller mest, spørsmålet uten et ordentlig svar, og det som oftest kommer samtidig med tanten, naboen, eller broren som maler kjempefine bilder, han som egentlig er politi, eller tømmermann, eller jobbet på Cubus før, men selger masse bilder og har hatt masse utstillinger: «Har du hørt om det galleriet på Hinna, der den frisørsalongen er? Det er der tanten eller broren eller naboen jobber.» «Har du et galleri?» spør de; og jeg forklarer forskjellen på et galleri og et atelier, og at «jo, sånn sett har jeg vel begge deler». Og så kommer det - jeg krymper meg, jeg prøver å smyge meg vekk, men det er uunngåelig, spørsmålet med svaret som forteller at jeg ikke er noe, ikke egentlig, spørsmålet der svaret skal prøve å overbevise om at jeg kan, at jeg har en jobb selv om jeg ikke tjener penger på den, og at jeg er noe: «Lever du av kunsten?»

Og svaret? Svaret er egentlig nei. Nei, jeg lever ikke av kunsten. Jeg lever for kunsten. Jeg lever av mannen min, av konsulentjobber, sykehjemsjobb, av å skrive litt (noen ganger får jeg betalt), av å undervise, skolesekk, foredrag, stipend (i år fikk jeg stipend!) og litt salg. Jeg lever av et lappeteppe av inntekter som så vidt går rundt. Skulle jeg sammenlikne meg med de fleste ikke-kunstnerne jeg kjenner, går det ikke rundt i det hele tatt. Jeg har ingen sykelønnsordning, jeg venter meg en alderdom som minstepensjonist og jeg må for all del ikke bli kronisk syk, da er jeg ille ute. Svaret er at sånn har de fleste billedkunstnerne i Norge det, enda vi er et av de landene med best stipend- og støtteordninger. Svaret er at selv noen av de mest suksessrike kunstnerne i Norge, noen av dem jeg skulle ønske jeg var, noen av dem som stiller ut på samtidsmuseet, som det blir skrevet om i Kunstforum og Numer, selv de klarer ikke å leve av kunsten.

Svaret er at billedkunsten befinner seg i et merkelig landskap, der vi på et område opererer i den mest kapitalistiske delen av samfunnet du kan tenke deg, der kjøp og salg, og in or out, og hot or not, er det som styrer alt. Og på et annet, der penger ikke er en del av det i det hele tatt. Folk holder på av pur og inderlig vilje, i et mellomfelt som preges av hardt arbeid, dypt engasjement og idealisme.

Svaret er at til og med på et galleri, museum, eller en annen visningsinstitusjon som får støtte av det offentlige, får alle unntatt kunstneren betalt for jobben de gjør, og det merkelige er at ingen synes det er rart en gang om kunstneren ikke får betalt. Fordi kunsten befinner seg på dette underlige stedet mellom ideal- og kommersialisme synes folk det er greit at kunstneren som har jobbet årevis med en utstilling, betalt atelier og materialer, som oftest ikke engang får betalt for reise og opphold til åpningen, men finansierer det hele fra egen sykehjemsjobb, får betalt frakt en vei og er sjeleglad for å få 60 prosent av et eventuelt salg.

Hvordan forklare dette til mitt nye bekjentskap? At billedkunst er viktig. At samfunnet faktisk ønsker tjenestene våre? At vi arbeider uansett. At jeg ikke lever av kunsten, men at jeg lever for den.