Trailer, "whitney: can i be me"Vis mer Vis mer

Anmeldelse film «Whitney: Can I Be Me»

Ingen tvil om at Whitney Houston var ulykkelig. Men hun forblir vag.

Whitney Houstons suksess og fall granskes i «Whitney: Can I Be Me»

FILM: Stakkars lille rike flinke pike. Nei, virkelig. Stakkars. Er det noe du ikke vil nære fnugg av tvil om etter å ha sett «Whitney: Can I Be Me?», så er det at Whitney Houston var svært ensom og dypt ulykkelig. Hun hadde stemmen og skjønnheten, og skjøt som en nyfønet rakett fra ghettoen og til toppen av poplistene, med et utseende som fikk skarene av hengivne fans til å tro at hun aldri hadde sett noe råere enn kanskje en «Tom og Jerry»-episode.

Whitney: Can I Be Me

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Nick Broomfield og Rudi Dolezal

Skuespillere:

Whitney Houston, Robyn Crawford, Bobby Brown

Premieredato:

23. juni 2017

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Whitney: Can I Be Me

Se alle anmeldelser

Tar tak i ryktene

Men Whitney var allerede gatesmart, allerede igang med narkotikavanen som skulle følge henne gjennom det 48 år lange livet. Regissørene Broomfield og Dolezal mer enn antyder, også i tittelen, at det å basere livet på et image som sto langt fra hennes egentlige identitet, var med på å gjøre Whitney til en plaget person.

Noe annet de mer enn antyder: At ryktene om at Houston var bifil var sanne, og at hun hadde et forhold til den lesbiske bestevenninnen Robyn Crawford.

Dette kunne vært gjort med tusen former for smakløshet. Men «Whitney: Can I Be Me?» er en solid og grundig dokumentar, der intervjuene virker drevet av genuin nysgjerrighet på å finne ut hva som dro Whitney ned fra toppen av verden og inn i en forvirret spiral av stoff og alkohol. Det kommer knapt som noe sjokk at én av dem som trekker i den retningen, er den aggressive og usikre ektemannen Bobby Brown. Heller ikke sjokkerende: At Brown ikke har stilt opp for filmskaperne.

Sjablongaktig

Vennene og bandmedlemmene som har sagt ja til å bli intervjuet, fremstår for det meste som reflekterte og ettertenksomme. Men den fortvilede Whitney selv blir liksom aldri ordentlig interessant; hun er dypt troende og lider under sterk skyldfølelse, men fremstår ellers som litt fjern og kanskje kjølig. Det er vanskelig å få ordentlig tak på henne, og hennes egne sikkert kompliserte følelser og tanker om alt som skjedde med henne.

Kanskje har det mer å gjøre med hovedpersonens begrensninger enn med filmskapernes innsats, men etter alt de gjør for å finne ut av Whitney Houston, fremstår hun faktisk som et litt sjablongaktig sentrum for en fascinerende historie.