Ingen typisk krimroman

I en verden oversvømt av ikke alltid like overbevisende engelske og amerikanske kriminalbøker, kommer det av og til forfriskende plask fra andre land.

BOK: Denne våren, for eksempel, debuterer to franske krimforfattere på norsk.

Først ut av dem er pseudonymet Fred Vargas, og hun skriver om den høyst originale politimannen Jean-Baptiste Adamsberg.

«Mannen med de blå sirklene» er langt fra en typisk kriminalroman, og de som liker sin krim faktaorientert og med autentisk etterforskning, vil nok bli frustrert over Adamsbergs arbeidsmetoder. Vargas har skapt en politifullmektig som trosser enhver analyse, og han hadde neppe fungert i det virkelige liv. Adamsberg jobber etter innfallsmetoden, men oppnår alltid resultater. Det er derfor han er blitt hentet til Paris-politiet.

Som tittelen sier, handler romanen om en mannsperson som tegner blå krittsirkler på fortauene i Paris. Sirklene er omkring to meter i diameter, og nøyaktig i midten ligger en gjenstand - en binders eller ei klyse oppkast eller en overkjørt katt. Adamsberg har en forutanelse om at verre ting vil skje, og blir ikke overrasket da en kvinne blir funnet med overskåret strupe i en sirkel.

Til å hjelpe seg i etterforskningen har Adamsberg kriminalbetjent Adrien Danglard, som sjelden er arbeidsdyktig etter klokka fire. Han er ikke alltid like effektiv før den tid heller, men Adamsberg karakteriserer ham som «ekte, veldig ekte». I tillegg trekker han inn tre sivilister: Marinbiologen Mathilde Forestier, den blinde kjempen Charles Reyer og pensjonisten Clémence Valmont, som bruker det meste av dagen til å svare på kontaktannonser. Alle tre bor i samme leiegård, og føyer seg pent inn i handlingen.

På en måte virker «Mannen med de blå sirklene» som om Vargas leker med sjangeren, samtidig som hun tar den alvorlig nok til å lage et plott som henger sammen. Løsningen er finurlig, og lever helt opp til stemningen i resten av romanen - eksentrisk, underlig og med en sær humor som antakelig er fransk.