Ingen utvei?

I 1882 STEVNET

en flåte med britiske og franske krigsskip mot Egypt. Det var bare britene som landsatte tropper. Klarsignalet ble gitt av daværende statsminister William Gladstone. Gladsone var liberaler, tilhenger av nasjonenes selvbestemmelsesrett og uttalt «anti-imperialist». Han lovet høytydelig at innblandingen i Egypt skulle bli kortvarig. Noen år tidligere hadde britene sammen med franskmennene overtatt styringen av den egyptiske staten for å få orden på finansene. Nå måtte man slå ned et truende opprør blant egyptiske militære. Britene ble i Egypt i mer enn 60 år. I motsetning til det tyrkiskdominerte ottomanske riket hadde Storbritannia økonomisk tyngde og militær kapasitet til å bære kostnadene ved en okkupasjon. Samtidig hadde okkupasjonen sin egen dynamikk. For hver dag britene ble i Egypt ble det mer å tape på å trekke seg ut. Man kunne ikke overlate Suez til en anti-imperialistisk egyptisk opprørsbevegelse. Da okkupantene hadde befestet kontrollen strømmet de på - forretningsmennene, bankfolkene, filantropene, misjonærene, arkeologene og alle de andre som på sitt vis knyttet Egypt til britiske interesser. Imperialismen var ingen konspirasjon, men et produkt av underliggende økonomisk makt og politisk/ideologisk dominans. I ettertid - lenge etter - ser vi tydelig at vi ikke hadde forstått mye hvis all oppmerksomhet hadde vært rettet mot Gladstones motiver for å gå til krig.

ALDRI HAR EN

historisk begivenhet så kort tid etter vært så inngående utredet og analysert som USAs beslutning om å invadere Irak. Litteraturen kan allerede fylle biblioteker. Teoriene om hvorfor florerer. En rendyrket materialistisk forklaring legger vekt på oljen. I Norge kjenner vi best Michael Moores versjon i Fahrenheit 9/11: Et amerikansk statsapparat kidnappet av en oljelobby har utnyttet militærmakt til å tilfredstille sitt eget profittbegjær. En annen hovedretning legger større vekt på det sett av ideer som dominerer i det republikanske partiet nå. Nykonservative ideologer som Paul Wolfowitz og Richard Perle så Irak i et langsiktig strategisk perspektiv hvor USA måtte utnytte sin militære dominans til å befeste et verdenshegemoni - før andre ble sterke nok til å representere en motmakt. Derfor forkjøpskrigen. Det finnes mange flere forklaringer. De fleste vil hevde at flere forhold virket samtidig.

MEN IGJEN,

hvis man leter for lenge etter motiver og interesser hos Bush og hans nærmeste står man i fare for å miste synet for viktige underliggende utviklingstrekk. For på samme måte som under den klassiske imperialismen på slutten av 1800-tallet har USAs okkupasjon av Irak utløst krefter som virker uavhengig av intensjonene til dem som startet den. Samme hvem som vinner valget i november vil vedkommende stå overfor en situasjon hvor det er flere grunner til å bli i Irak enn det opprinnelig var grunner til å gå inn. Amerikanske aviser peker nesten hver eneste dag på de geopolitiske konsekvensene hvis USAs militærmakt ender med å demonstrere sin avmakt i Irak. La oss her se på USAs økonomiske interesser.

For Bush-motstandere har Halliburton blitt et skjellsord - med rette. Oljekontraktørselskapet Halliburton, multinasjonale cateringgiganter (Compass Group m.fl) og private sikkerhetsselskaper representerer selskapstyper som har spesialisert seg på profittjag i skjørtekantene til den amerikanske hæren. Dette er selskaper som tjener mer jo flere oljeinstallasjoner som blir ødelagt og jo vanskeligere sikkerhet- og forsyningssituasjonen er. Grunnlaget for overskuddene er ikke bare den irakiske oljeformuen, men også amerikanske skattebetalere. Det kleber mye umoralsk ved disse selskapene. De representerer likevel på ingen måte en økonomisk tyngde som gjør at de over tid kan være bestemmende for USAs strategiske valg.

OLJESELSKAPER SOM

Esso, Texaco og Chevron er viktigere for USAs økonomi. Dette er imidlertid selskaper som så langt har vært avventende med investeringer i Irak. Oljegigantene ønsker seg selvfølgelig full tilgang til den irakiske oljen. Men de må tenke langsiktig. Foreløpig virker det for risikabelt å binde seg opp til et USA-støttet regime som kan komme til å falle. Nye oljeanlegg vil umiddelbart vil bli et mål for motstandsbevegelsen. Selv om folk fra oljeselskapene nok var med i de amerikanske krigsforberedelsene, var de neppe spesielt aktive pådrivere for et angrep på Irak i første omgang. Gjennom 1990-tallet har amerikanske oljeselskapene uten å lykkes strevet med å få USA til å lette sanksjoner mot land som Libya, Iran - og Irak. Like fullt, når krigen først er et faktum er det neppe noen industri som er mer avhengig av at USA står løpet ut - og vinner. Gitt at den amerikanske hæren må trekke seg ut av Irak med halen mellom bena, vil amerikanske selskaper stå lavt i kurs - ikke bare i Irak og midøstenegionen men også i esten av verden. I land som Angola og Aserbajdsjan har amerikanske oljeselskaper hatt klippekort på mer enn halvparten av lovende konsesjonstildelinger - begge land har villet holde seg inne med verdens ledende militærmakt. Også utenfor oljevirksomheten vil mange multinasjonale selskaper frykte konsekvensene av en generell svekkelse av USAs globale makt.

FOR DEN AMERIKANSKE

økonomien som helhet er det imidlertid verken Halliburton eller Essos ve og vell, men behovet for å sikre stabile oljeforsyninger langt inn i fremtiden som er det viktigste i Irak. Det er allment kjent at USA blir mer og mer avhengig av importert olje. Men det var ingen ting Saddam Hussein heller ville enn å selge olje til verdensmarkedet - USA inkludert. Heller ikke her er sammenhengen mellom beslutningen om krig og olje entydig. Oljeforsyningene er imidlertid så viktig at Irak aldri ville blitt angrepet uten en plan for oljen. De nykonservative hadde som vanlig enkle svar. Et USA-vennlig, «fritt og demokratisk» Irak skulle være en brekkstang for vestlig kontroll i hele midtøsten-regionen. For de nykonservative er fritt og demokratisk synonymt med en liberalistisk økonomi. Med markedskreftene på plass ville spørsmålet om sikre oljeforsyninger til resten av verden være løst av seg selv. Under Paul Bremer ble det gjennomført liberalisering og privatisering i et slikt omfang i Irak at selv økonomer i IMF og Verdensbanken fremsto som planøkonomer. Så langt har dette bare økt hatet mot okkupasjonsmakten.

IGJEN; UAVHENGIG AV

hvor viktig oljen var i utgangspunktet har man gjennom okkupasjonen skapt en situasjon hvor et amerikanske utmarsj virkelig vil styrke alle de som kunne tenke seg å bruke oljevåpenet mot USA og den øvrige vestlige økonomi. For hver gang okkupasjonsmakten rører seg, og ødelegger noe, jo mer sitter USA fast. I motsetning til hengemyren i Vietnam, dreier det seg om fundamentale økonomiske interesser i Irak. Hvis en eventuelt president Kerry, til tross for sine erfaringer i Vietnam, skulle velge samme strategi som Gladstone - det er feil å være her, men vi kan ikke trekke oss ut uten å slå ned opprøret - vil han tråkke seg selv og USA enda dypere ned. Men gitt at det ikke finnes noen fremtid for USA i Irak: jo lenger man venter med å trekke seg ut, jo større blir nederlaget den dagen en må. Hvor lenge kan USA bære kostnadene? Det finnes en slags lovmessighet i at imperiemakter som engasjerer seg ut over hva det er basis for i egen økonomi før eller siden vil vakle. Da snakker vi om lange tidslinjer. Kan det likevel være slik at USA nærmer seg et slikt punkt? Hvordan vil en globalisert økonomi i så fall tåle en slik politisk-økonomisk krise?

Tidligere sentralbanksjef, Paul Volker, har uttalt at det er 75 prosent sjanse en for en stor finansiell krise de nærmeste årene. Det finnes alltid noen som ser svart på fremtiden. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at det er sjelden vi har visst mindre om vår nærmeste fremtid.