BEGAVET OG BRYSOM: Dorothy Parker (1893-1967) strevde med svartsyn og alkoholisme. "Jeg er ikke en forfatter med et drikkeproblem, jeg er en dranker med et forfatterproblem", kunne hun si. Foto: AP  / Scanpix. 
BEGAVET OG BRYSOM: Dorothy Parker (1893-1967) strevde med svartsyn og alkoholisme. "Jeg er ikke en forfatter med et drikkeproblem, jeg er en dranker med et forfatterproblem", kunne hun si. Foto: AP  / Scanpix. Vis mer

50 år siden Dorothy Parker døde:

Ingen var vittigere enn Dorothy Parker

Og få var så ulykkelige. Denne uka var det femti år siden den legendariske forfatteren og kritikeren døde.

Kommentar

Da Dorothy Parker i 1933 fikk vite at president Calvin Coolidge var død, sa hun bare: «How can they tell?». Denne uken var det femti år siden Parker selv døde av hjerteinfarkt. Hun hadde vært keiserinnen av New Yorks journalistverden. Da hun døde, var hun ensom og alkoholisert, og avfeiende overfor sin egen storhetstid. Men tekstene hennes inspirerer stadig nye generasjoner av skrivende. Enhver som skriver om henne, må takle fristelsen til å la sine egne formuleringer ligge, og bare gjengi hennes.

Som mange som lever av å være slagferdige, levde Parker med en indre stormsky. Moren døde da hun var fem, en onkel gikk ned med Titanic. Den sorgtyngede faren gjorde dårlige investeringer og sløste bort formuen fra klesfabrikken sin. Da også han døde var unge Dorothy Rothschild pengelens. Skrivingen vokste frem ut fra behovet for å forsørge seg. Hun forlangte en jobb hos Vogue og fikk den; ble raskt forflyttet og forfremmet til teateranmelder for Vanity Fair, som eneste kvinne. Hun var også den eneste kvinnen av de seks skribentene som lunchet fast på Algonquin Hotel og ble berømte for sin sparrende replikkunst; det myteomspunne Runde Bord. Teateranmeldelsene gjorde leserne henrykte. «Miss Hepburn gikk gjennom hele repertoaret sitt fra A til B», skrev Parker om Katharine Hepburns scenedebut. Om en annen teaterkveld: «Det var en av disse forestillingene der du kan få unnagjort en god del strikking».

Om musikalen «Sinbad» på Winter Garden-teatret: «Så klart føler jeg en viss borgerstolthet over at det er mer nakenhet å se i vårt eget Winter Garden enn noe annet sted i verden. Likevel var det øyeblikk under aftenens underholdning da jeg lengtet etter at klokken skulle bli kvart over elleve, så jeg kunne gå ut i gaten og se opptil flere kvinner med klær på».

Men den eplekjekke anmelderen var også grandios i sine skuffelser, og ofte bunnløst fortvilt. Hun hadde det med å forelske seg i utilgjengelige eller uinteresserte menn. Utfra besk erfaring kom de usentimentale diktene om kjærlighetens mørkere mekanismer, som likevel alltid var fulle av spiss humor. Hun strevde med depresjoner og gjorde flere forsøk på å ta sitt eget liv. I sitt mest berømte dikt går hun gjennom alskens ubehagelige selvmordsmetoder og konkluderer med at «du kan like godt leve». Gjennom novellene, diktene, spaltene og kritikkene trer Parker frem som én som både holdt alt på avstand, og tok alt innover seg; en hvis livstrette kynisme er forbundet nettopp med at hun også var et romantisk følelsesmenneske og en energisk idealist, som kjempet mot rasisme og sosiale skjevheter.

Dorothy Parker var nådeløs mot narsissistiske selvbedrag, også sine egne. Mange år senere så hun på Algonquin-vennene som fordrukne lettvektere, opptatt av å klappe hverandre på skulderen mens Ernest Hemingway og hennes venn F. Scott Fitzgerald skrev virkelig varige verk. Hun mente nok at hun kunne brukt mulighetene sine bedre, ikke hengt så lenge fast ved flyktige menn og flyktige fester. Det er en passende ironi i at nettopp de inspirerte øyeblikksglimtene har gjort henne udødelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook