Ingen vei utenom «FN-sporet»

Å skulle sikre humanitære formål gjennom å bryte folkeretten, er ikke en løsning som langsiktig tjener menneskerettighetene og respekten for internasjonal rettsorden.

Praktikant i tankesmien Civita, Torstein Ulserød, hevder i en kronikk i Dagbladet 15. februar at regjeringen rendyrker en retorikk om FN og folkeretten som er mangelfull, og anser det problematisk at regjeringen ikke «holder døren på gløtt» for å bruke militærmakt i operasjoner som ikke har et klart folkerettslig grunnlag men som likevel er moralsk eller politisk legitime.

Ulserød berører en viktig og relevant debatt, men hans analyse av regjeringens politikk og folkerettens utvikling svikter på viktige punkter. Han har likevel rett i en ting: Soria Morias vektlegging av FNs rolle som mandatgiver og legitimerende organ representerer en kursendring i forhold til regjeringen Bondevik II.

Den sittende regjeringen legger avgjørende vekt på å støtte en internasjonal rettsorden bygget på lov og rett, der maktbruk er regulert i samsvar med prinsippene i FN-pakten. Norske interesser er best tjent med en FN-ledet verdensorden.

Bruk av militær makt er og skal være siste utvei. Av og til er imidlertid militær innsats ikke bare nødvendig, men også moralsk påkrevd. Internasjonal rett og menneskerettighetene brytes i mange av dagens konflikter. Sivile er konfliktenes fremste ofre, og er utsatt for grove og omfattende overgrep også fra egne regjeringer. I slike situasjoner har verdenssamfunnet et moralsk og politisk ansvar for å gripe inn - et ansvar for å beskytte befolkninger mot krigsforbrytelser, etnisk rensing, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord (prinsippet kalles i dag Responsibility to Protect, ofte forkortet R2P).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi ser også at beskyttelse av sivile i økende grad er blitt en hovedoppgave for internasjonale styrker, for eksempel i senere tids operasjoner på det afrikanske kontinent, og at slike overgrep i seg selv blir ansett for å true internasjonal fred og sikkerhet. R2P-prinsippet er forankret i FN gjennom toppmøteerklæringen fra 2005 og sikkerhetsrådsresolusjon 1674 (2006).

Å intervenere med militære maktmidler med et humanitært formål er et internasjonalt ansvar, og det er kun FNs sikkerhetsråd som kan sikre internasjonal legitimitet for maktbruken. Folkeretten anerkjenner en doktrine om humanitær intervensjon, men kun når intervensjonen hjemles i FN-paktens kapittel VII. Å alternativt skulle sikre humanitære formål gjennom å bryte folkeretten, er ikke en løsning som langsiktig tjener menneskerettighetene og respekten for internasjonal rettsorden. For den rødgrønne regjeringen er derfor «FN-sporet» hovedsporet, og det er ingen snarveier utenom FN.

Det kan være akademisk interessant, men gir i en politisk plattform et feil signal å vektlegge hypotetiske unntakssituasjoner fra hovedregelen om FN-mandat for internasjonale operasjoner.

Et slikt fokus kan lede galt av sted, og kan i verste fall legitimere unilaterale intervensjoner under dekke av humanitære formål. Den viktige debatten vi fikk etter Kosovo utviklet seg da også fra en debatt om hvem som kunne gjøre jobben bedre enn FN, til en debatt om hvordan FN kan gjøre jobben bedre. Det internasjonale ordskiftet fikk dessuten et annet fokus etter invasjonen i Irak i 2003, som på mange måter underbygget betydningen av «FN-sporet».

INGEN VEI UTENOM: Det finnes ingen snarvei utenom FN, skriver statssekretær i Forsvarsdepartementet, Espen Barth Eide. Bildet viser FN-styrker med folkerettslig mandat i Libanon. Foto: Scanpix og Forsvaret
INGEN VEI UTENOM: Det finnes ingen snarvei utenom FN, skriver statssekretær i Forsvarsdepartementet, Espen Barth Eide. Bildet viser FN-styrker med folkerettslig mandat i Libanon. Foto: Scanpix og Forsvaret Vis mer

Man kan gjerneønske seg en annen folkerett, eller kritisere at folkeretten uvikler seg sakte. Men i og med at folkeretten ikke er annet enn hva statene gjennom utsagn og praksis enes om, vil det være galt å la den raskeste kamelen bestemme retningen på karavanen. Jeg er uenig med Ulserød i at folkeretten er mangelfull. Folkeretten er faktisk mer dynamisk enn mange synes å være klar over. I moderne folkerett er det derfor som regel ikke rettsnormene som er foreldede. Det er etterlevelsen av normene som svikter.

Selvsagt betyr ikke dette at internasjonal rett i alle henseender er perfekt, ei heller at FN fungerer optimalt. Av og til legitimeres militærmakt for sent og for halvhjertet («too little, too late»). Men vi ønsker å bidra til å gjøre FN bedre gjennom håndfast virke. Vi skal ikke glemme at FN ikke har større makt enn det medlemsstatene gir organisasjonen. Hvis flere hadde hatt vilje og evne til å slutte mer helhjertet opp om FN og stillet nødvendige styrker til disposisjon i FN-ledede eller -hjemlede operasjoner, hadde alvorlige overgrep mot sivile kunne vært forhindret. Vi har flere Rwanda-situasjoner enn Kosovo-situasjoner: altså situasjoner der det ikke er noe folkerettslig hinder, men rett og slett mangel på vilje, som gjør at de statene som har makt til det, faktisk griper inn.

Janne Haaland Matlary har kalt regjeringens vektlegging av FN for «drømmen om FN». Ulserød kaller det slagordpreget. Jeg anser det mer som en nøktern og pragmatisk tilnærming til hva som tjener folkerettens prinsipper og derigjennom norske interesser.

Vi vil derfor kun delta i militære operasjoner som har et tilstrekkelig klart folkerettslig grunnlag, enten det er med grunnlag i sikkerhetsrådsresolusjoner, retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar eller med samtykke fra vertsstat eller konfliktens parter. Hva som er tilstrekkelig klart, tilligger det norske politiske myndigheter å vurdere ut fra de konkrete omstendigheter. I dette ligger det et visst handlingsrom. Det er lov å bruke hodet. Om det oppstår en situasjon som setter disse problemstillingene på spissen, må regjeringen og Stortinget ta stilling til hva slags situasjon dette er, og om det ut fra omstendighetene foreligger et tilstrekkelig klart folkerettslig grunnlag for norsk deltakelse i en operasjon, selv om f. eks. ett land skulle blokkere for et eksplisitt mandat i en sikkerhetsrådsresolusjon. Det var også slik - på folkerettens premisser - Bondevik I-regjeringen resonnerte i 1999.

Ingen norsk regjering har akseptert å delta i folkerettsstridige operasjoner ut fra en ren moralsk eller politisk begrunnelse. FN-paktens system er fortsatt det beste systemet vi har. Det er derfor ingen vei utenom «FN-sporet».

Ingen vei utenom «FN-sporet»