MEKLERROLLE:Latin-Amerika har forsøkt å spille en meklerrolle i Midtøsten. Gjennom handelsblokken Mercosur utarbeider regionen handelsavtaler både med israelske og palestinske myndigheter, skriver forfatteren. Fra venstre til høyre: Den urugayske, brasilianske, venezuelanske, argentinske, paraguayske og bolivianske presidenten. Foto: Ariana Cubillos /AP/ NTB Scanpix
MEKLERROLLE:Latin-Amerika har forsøkt å spille en meklerrolle i Midtøsten. Gjennom handelsblokken Mercosur utarbeider regionen handelsavtaler både med israelske og palestinske myndigheter, skriver forfatteren. Fra venstre til høyre: Den urugayske, brasilianske, venezuelanske, argentinske, paraguayske og bolivianske presidenten. Foto: Ariana Cubillos /AP/ NTB ScanpixVis mer

Ingen venstreorientert pygmé

Ecuador, Brasil, Peru og Chile har kalt hjem sine ambassadører i Israel. Latin-Amerika protesterer mot krigføringen i Gaza.

Meninger

De siste ukene har et stort antall land i Latin-Amerika brukt sterke ord og diplomatiske handlinger for å fordømme Israels krigføring i Gaza. Ecuador, Brasil, Peru, El Salvador og Chile har kalt hjem sine ambassadører, handelsblokken Mercosur kom med en sterk ensidig fordømmelse, og Chile avbrøt pågående frihandelsforhandlinger med Israel.

Dette skjer bare måneder etter at Israel lanserte sin offensiv for å styrke økonomiske og politiske bånd til regionen. Israel reagerte på kritikken med latterliggjøring og kalte Brasil en «diplomatisk dverg». Det er et feilgrep som vil koste Israel langt dyrere enn Latin-Amerika.

Israel har historisk hatt gode relasjoner med Latin-Amerika: Brasil var helt sentral i opprettelsen av staten i 1948, og regionen var frem til 1980-tallet, med få unntak, en støttespiller for staten Israel i FN. Latin-Amerika har også vært et viktig marked for israelsk eksport av våpen og militære tjenester. I de tilfellene da latinamerikanske land støttet Palestina i FN, skyldtes det stormaktspolitikk eller pragmatiske årsaker relatert til oljeimport fra arabiske land.

Den store tradisjonelle arabiske diasporaen i Latin-Amerika, bestående hovedsakelig av kristne migranter fra Palestina, Syria og Libanon, hindret ikke utviklingen av disse nære båndene til Israel. Det gjorde heller ikke den nyere ankomsten av muslimske immigranter fra Midtøsten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra slutten av 1970-tallet oppsto en polarisering mellom land med militærdiktaturer(Chile, Paraguay, Nicaragua og Guatemala), som fikk israelsk militær støtte i tillegg til Costa Rica, som var pro-Israel, og land som var knyttet til en «tredje-verden bevegelse». Sistnevnte støttet Palestina.

På 1990-tallet, etter opprettelsen av palestinske selvstyremyndigheter, søkte flere land å «normalisere» forholdet til Palestina. Dette ved å opprette formell representasjon i de selvstyrte områdene. Men også ved å sikre palestinsk representasjon i Latin-Amerika. Her ledet Chile med sin store palestinske diaspora. Men vekten ble hele tiden lagt på å etablere gode relasjoner med begge parter. I løpet av de siste ti årene har det imidlertid skjedde en endring i forholdet mellom Latin-Amerika og Palestina/Israel.

På den ene siden har flere land i Latin-Amerika søkt å spille en meklerrolle i konflikten. Dette er et resultat av ønsket om å spille en viktigere rolle i den global politikken. Like viktig er også behovet for nye økonomiske allianser. Mercosur, som nå fordømte Israel, underskrev for eksempel i 2007 en frihandelsavtale med Israel som trådte i kraft i 2011. Samtidig ble alliansen enig om en tilsvarende avtale med de palestinske selvstyremyndighetene.

Den viktigste aktøren i det latinamerikanske diplomatiet i Midtøsten på 2000-tallet var Brasils tidligere president, Luis Inácio Lula da Silva. Han etablerte nære bånd til arabiske land, blant annet gjennom de Brasil-Arabiske toppmøtene i 2005, og ved å gi betydelig bistand til Palestina.

Denne linjen har nåværende president Dilma Rousseff fulgt ved blant annet å øke bistanden til Palestina med 700 prosent. Samtidig har Brasil styrket båndene til Israel, også ved å etablere et betydelig teknologisk og militært samarbeid.

På den andre siden har Latin-Amerika støttet framveksten av en multipolær verdensorden. De ønsker en balanse mellom stormakter, men også internasjonale regler og institusjoner. Det har gjort at regionen har blitt en langt mindre lydhør støttespiller for USA.

Landene retter seg etter FNs resolusjoner og folkeretten. Med hensyn til Israel-Palestina konflikten har det betydd at man de senere årene har vektlagt en tostatsløsning. Der Israels rett til eksistens blir anerkjent, men løsningen innebærer også anerkjennelse av en palestinsk stat med grensene fra før 1967.

I 2010-2011 besluttet de fleste latinamerikanske landene å anerkjenne staten Palestina, og et stort flertall stemte i 2012 for å gi Palestina observatørstatus i FN. Samtidig har landene kritisert israelske bosetninger på Vestbredden, blokaden av Gaza og den uproporsjonale og folkerettsstridig voldsbruken.

Det er flere unntak: Colombia, Mexico, Guatemala, og Panama var ikke blant landene som anerkjente Palestina i 2010-2011, mens Paraguay, Colombia, Guatemala og Panama avstå fra å stemme i 2012. At Colombia har beholdt den ensidige tilknytningen til Israel er ikke overraskende, gitt at landene har nære militære bånd. Colombia importerer for eksempel 9 prosent av Israels våpenproduksjon.

I Mexicos tilfelle dreier det seg mer om nærhet til USA. De øvrige små-landene har økonomiske og delvis religiøse motiver. Men et annet unntak fra den generelle institusjonelle linjen har Venezuela, Cuba, Nicaragua og Bolivia stått for. De brøt diplomatiske relasjoner med Israel for flere år siden, og har etablert nære bånd til en rekke arabiske land, inkludert Iran, på tvers av FNs resolusjoner.

Israels offensiv grunngis, i tillegg til de økonomiske motivene, også i et et ønske om å demme opp for Irans innflytelse i Latin-Amerika. Israel søker også nye markeder for både den militære og sivile industrien ettersom tradisjonelle markeder i USA og Europa begrenses. Det har vært flere offisielle besøk i Latin-Amerika fra Israel de siste månedene.

Fokuset har vært rettet mot de fem landene som utgjør den såkalte Stillehavsalliansen: Colombia, Mexico, Peru og Chile. Stillehavsalliansen er først og fremst en økonomisk sammenslutning basert på frihandelspolitikk. Alliansen har vært mer USA-vennlig enn de andre regionale sammenslutningene i Latin-Amerika. Israel fikk observatørstatus i Stillehavsalliansen i februar i år.

Når Israel nå latterliggjør Latin-Amerikas protester mot krigføringen og bruddene på internasjonal rett i Gaza, er det derfor ikke bare noen obsternasige venstrevridde småstater i USAs bakgård de skyver fra seg.

Det er også en avvisning av Brasil, som har søkt å være en seriøs aktør i Midtøsten i en årrekke- Landet skyver også Chile og Peru fra seg, som er de landene i regionen som har hatt størst økonomisk vekst de siste årene, og som derfor er sentrale aktører i den nå fremgangsrike Stillehavsalliansen.

Israel må ta på alvor at Latin-Amerikas reaksjon er basert på en anerkjennelse av internasjonal rett og FNs resolusjoner. Reaksjonen er ikke et forsøk på å bekrefte venstrorienterte, politiske pygmeers uavhengigheten fra USA. Latin-Amerika rommer noen av den nye globale politikkens viktige fremvoksende stemmer, og om ikke Israel forstår det, vil landet bli stadig mer isolert.