I Asia venter de fleste statsledere i gysende spenning på Donald Trumps kommende Asia-politikk. USAs nyvalgte president har en tendens til å si én ting i dag og tvitre det stikk motsatte i morgen. Trumps tvetydighet – enten den er bevisst og villet, eller et resultat av uvitenhet – skaper stor usikkerhet i en region med farlig konfliktpotensial.
USA har tradisjonelt spilt en vesentlig rolle, både økonomisk og militært, i den asiatiske Stillehavsregionen. Etter president Barack Obamas «pivot» eller dreining mot Asia i 2011, har USAs prioriterte tilstedeværelse vært svært ønsket av noen og tilsvarende uglesett av andre. Men hva skjer nå? Vil Trumps USA følge en strategi for intervensjon eller for isolasjon?
Den beste karakteristikken av Trumps Asia-politikk for øyeblikket ser ut til å være «forutsigelig uforutsigelighet», ifølge Marc Lanteigne, seniorforsker og Asia-ekspert hos NUPI.
I Trumps bagasje på vei til Det hvite hus ligger en rekke bastante uttalelser fra valgkampen.
Kina har på få år utviklet seg til å bli verdens nest største økonomi, og er som sådan USAs viktigste konkurrent om verdenshegemoniet. Trumps våpen i kampen er trusler om å straffe Kina økonomisk. Han har karakterisert Kina som en «valuta-manipulator», som har holdt verdien av kinesisk yuan kunstig lav for å fremme eksporten. Trump har kalt Kinas handelspolitikk for «voldtekt» av amerikansk økonomi og truet med straffetoll på 45 prosent på kinesiske varer. Og han har uttalt at global oppvarming er et kinesisk påfunn for å straffe amerikansk industri.
Handelskrigen er allerede i gang, mener nobelprisvinner i økonomi, Paul Krugman, i The New York Times. Mens mange har hatt lønnlige håp om at en uerfaren president Donald Trump vil omgi seg med en stab av faglig sterke medarbeidere, tyder hans valg av medlemmer til administrasjonen på at han har valgt ideologer som mer er egnet til å bekrefte hans egne fordommer enn å korrigere dem. Som leder for et nyopprettet nasjonalt handelsråd har han for eksempel valgt den sterkt Kina-kritiske økonomen Peter Navarro. Han er forfatter av bøker med titler som «The Coming China Wars» og «Death By China» og er talsmann for en aggressiv Kina-politikk. Ifølge økonomijournalisten Adam Davidson i The New Yorker er Navarro sannsynligvis den eneste økonomen med doktorgrad i USA som støtter Trumps politikk.
Alarmklokkene ringer i Kina etter utnevnelsen. Men det har de allerede gjort i flere uker nå, etter at Trump tok imot en telefon fra Taiwans leder Tsai Ing-wen og dermed begikk et eklatant brudd på en diplomatisk overenskomst fra 1970-tallet da USA offisielt erklærte sin støtte til «Ett-Kina»-politikken. Forbindelsen signaliserte også en total mangel på respekt for en av Kinas viktigste «kjerneinteresser». «Ett-Kina»-standpunktet har ligget i bunnen av alle forhold mellom USA og Kina i nyere tid. Hvis dette nå er i spill, hva da?
Men det er ikke bare Kina som sliter med å forholde seg til Trumps tvetydighet. Japan og Sør-Korea er begge kommet i villrede om de militære garantiene fra USA. I valgkampen ga Trump uttrykk for at begge landene burde bidra mer til eget forsvar, og dessuten vurdere å skaffe seg atomvåpen selv. De lever under en stadig nifsere trussel fra Nord-Koreas Kim Jong-un, som i løpet av 2016 har gjennomført to atomprøvesprengninger. Planen om å utplassere det amerikanske antirakettsystemet THAAD kan vise seg å møte forsinkelser, etter Trump-inntoget i USA og et sannsynlig regimeskifte i Sør-Korea.
Den sikkerhetsmessige balansekunsten fikk en ny utfordring i Sør-Kina-havet før jul da kinesiske militære beslagla en undervannsdrone fra det amerikanske marinefartøyet USNS Bowditch utenfor kysten av Filippinene. Ifølge en feilstavet Twittermelding fra Trump var kinesernes beslag «unpresidented», i betydningen uten sidestykke (unprecedented), men den kommende presidenten tok seg inn igjen i en ny melding om at kineserne bare kunne beholde dronen. Den er levert tilbake.
Viktig vitne til «episoden» var naturligvis Filippinenes president Rodrigo Duterte, som har fått medhold i FNs voldgiftsdomstol for territoriale krav til ubebodde øyer i Sør-Kina-havet. Motstander i striden er Kina som allerede har begynt å bygge militære og sivile installasjoner på øyene de mener å ha historisk krav på. USA har vært en garantist for Filippinene i saken, men Duterte har benyttet flere anledninger til å kalle president Obama en «horeunge». Duterte prøver å inngå en bilateral avtale med Kina om Sør-Kina-havet og har dessuten takket ja til å kjøpe våpen fra Kina.
I påvente av klare og entydige signaler fra USA i Asia-politikken har flere av landene i regionen beveget seg i retning av en «pivot», dreining, mot Kina. Men vil Trump og hans ideologiske våpendragere virkelig godta det?
Lyst til å diskutere?
