Ingen vinner krigen

AFGHANISTAN: USA må legge til side troen på at Taliban kan tvinges til dialog gjennom sterkere militært press, skriver Kai Eide.

KRIGENS TAPERE: En amerikansk soldat står ved siden av en afghansk gutt i Dand-distriktet, sør for Kandahar. Konflikten i Afghanistan må løses med dialog med Taliban, skriver Afghanistaneksperten Kai Eide. Foto: Scanpix
KRIGENS TAPERE: En amerikansk soldat står ved siden av en afghansk gutt i Dand-distriktet, sør for Kandahar. Konflikten i Afghanistan må løses med dialog med Taliban, skriver Afghanistaneksperten Kai Eide. Foto: ScanpixVis mer

Den militære opptrappingen i Afghanistan fører ikke fram. NATO kan ikke vinne krigen. Offensiven i det lille Marja-distriktet i Helmand ble ingen suksess. Nå pågår en operasjon i Kandahar. I beste fall kan den gi midlertidige resultater.

Men heller ikke Taliban kan vinne krigen. Den asymmetriske krigføringen - med vei-, bil - og selvmordsbomber - kan påføre store tap, men setter ikke Taliban i stand til å kontrollere nye områder.

En realistisk vurdering presser fram behovet for en ny kurs. Konflikten må løses gjennom en politisk dialog og ikke en militarisert strategi. Kontakter med Taliban har funnet sted i flere år. I februar-mars kom et tilbakeslag, da dialogorienterte Taliban-representanter ble arrestert i Pakistan. Nå er det spede tegn til at dialogen kommer i gang igjen.

Tidspunktet er riktig. Selv om kamphandlingene finner sted året rundt, blir intensiteten lavere i vintermånedene. De neste månedene må utnyttes, slik at sporadiske kontakter kan utvides til en mer regelmessig dialog.

Det er oppmuntrende dersom ISAF har bidratt til at møter med Taliban har funnet sted. Forhåpentligvis vitner det om en amerikansk erkjennelse av at en dialog må omfatte Talibans ledelse. Jeg mener at det innen Taliban hersker en tilsvarende erkjennelse av behovet for dialog.

Til nå har Taliban hevdet at bevegelsen ikke vil forhandle med en afghansk regjering den anser for å være uten legitimitet. Det går imidlertid ingen vei utenom en dialog med regjeringen. Internasjonale eller afghanske mellommenn kan bringe partene gradvis inn i en slik dialog. Men i denne fasen må det skje uten stadige medieoppslag, som gjør det vanskelig for partene å komme hverandre nærmere.

Samtidig er det behov for tillitsskapende tiltak, som kan bekrefte at begge sider er innstilt på en fredelig løsning. Tidlig i år ble flere Taliban-representanter fjernet fra FNs sanksjonsliste. Blant dem er personer som kan bidra til å forme dialogen og formidle synspunkter. USA har revidert sin politikk overfor Taliban-fanger i amerikansk varetekt. En rekke er satt fri.

Taliban må også demonstrere at bevegelsen ønsker en dialog, og at deres representanter taler på ledelsens vegne. Det er vanskelig å gjøre gjennom offentlige uttalelser. Derfor er tillitsskapende tiltak så viktig. Taliban besvarte anmodningen om stans i offensive operasjoner under FNs fredsdag i september i fjor. Vi så en klar nedgang i antall trefninger. Taliban har bidratt til å gi adgang til områder under dens kontroll for enkelte humanitære operasjoner. Men samtidig blir hjelpearbeidere fortsatt drept. Mulla Omar, Talibans leder, har uttalt at alle må ha anledning til skolegang, uansett kjønn. Men angrep på jenteskoler fortsetter. Signalene må bli mer overbevisende.

Tiden er også kommet til å gå ett skritt videre. I stedet for å eskalere den militære innsatsen trenger vi tiltak som kan teste viljen til å trappe den ned.

Derfor bør den afghanske regjeringen, ISAF og Taliban, si seg villige til å drøfte stans i offensive operasjoner. Slike våpenhviler kan være begrenset både i tid og i geografisk område. De vil være en prøve på partenes vilje og evne til å gå inn i en politisk dialog. Midlertidige våpenhviler kan utvides dersom de er vellykkede.

USA må legge til side troen på at Taliban kan tvinges til dialog gjennom sterkere militært press. Og Talibans må legge til side kravet om en rask og fullstendig tilbaketrekning av internasjonale styrker. Slike holdninger er urealistiske og hindrer en konstruktiv dialog.

Den afghanske regjeringen krever at Taliban respekterer Grunnloven, legger ned våpnene og tar avstand fra al Qaeda. Taliban krever, som nevnt, tilbaketrekning av internasjonale styrker. Slike krav kan ikke være betingelser for å innlede en dialog. Derimot må de styre dialogen etter at den er begynt.

Mange ISAF-land ønsker selv å trekke sine styrker tilbake. Og representanter for Taliban betrakter ofte al Qaeda mer som en byrde enn som en alliert. Mulla Omars uttalelse i september - om at Taliban, som er en nasjonal afghansk bevegelse, ikke ønsker å blande seg inn i andre land - markerer en avstand fra al Qaedas globale ambisjoner.

Det store spørsmålet vil være om Taliban aksepterer grunnloven og de rettigheter den gir afghanske kvinner. Jeg tror ledende Taliban-representer forstår at bevegelsen begikk alvorlige feil på 1990-tallet og heller ikke har evne til å administrere Afghanistan. Bevegelsen benytter nå virkemidler den forbød da den selv hadde makten. Men spørsmålet kan best besvares i en dialog.

Det er avgjørende at ulike etniske grupperinger støtter en forsoningsprosess. Uten en slik samstemmighet risikerer vi nye etniske rivninger, som kan lede oss tilbake til borgerkrigen i begynnelsen av forrige tiår. Å skape denne samstemmigheten vil være krevende. I dag er deler av maktapparatet, som hæren og politiet, sammensatt slik at den største folkegruppen, pashtunene, føler seg underrepresentert og fremmed fra disse institusjonene. En varig løsning må skape tro på at maktapparatet også tilhører dem.

Det internasjonale samfunnet må være sterkt nok, både militært og politisk, til å sørge for at Afghanistan kommer gjennom en slik periode uten å synke ned i ødeleggende stridigheter.

Derfor håper jeg at det forestående NATO-toppmøtet kan sende ut to parallelle signaler. For det første en full tilslutning til en forsoningspolitikk som omfatter Talibans ledelse. For det andre en klar vilje til å forbli i landet inntil en fredsløsning er funnet og er konsolidert.

Bonn-konferansen i slutten av 2001 var seierherrenes konferanse. Hvorvidt en dialog skal avsluttes med en Bonn II-konferanse, vil avhenge av hva afghanerne ønsker. Men den kan være et nyttig politisk redskap for å sementere en framtidig afghansk orden. En fredsløsning kan heller ikke avslutte det internasjonale nærværet i Afghanistan. Det må konsentreres om oppgaver, som kan konsolidere en fredsløsning: Oppbygging av sivile institusjoner som har befolkningens tillit og immuniserer den mot ekstremistiske bevegelser, og en økonomisk utvikling, som kan gi afghanerne inntekter til å bygge landet når internasjonal bistand tørker opp.

Vi har ingen garanti for at en slik vei vil lykkes. Men den må prøves ut, før en ny og mer radikal generasjon i opprørsbevegelsen tar over.