POPKULTUR OG SEKSUELL FANTASI: De fleste voksne mennesker klarer å skille fantasi og virkelighet, og «Fifty Shades of Grey», med Dakota Johnson og Jamie Dornan, hører hjemme i den første kategorien.
POPKULTUR OG SEKSUELL FANTASI: De fleste voksne mennesker klarer å skille fantasi og virkelighet, og «Fifty Shades of Grey», med Dakota Johnson og Jamie Dornan, hører hjemme i den første kategorien.Vis mer

Ingen virkelig motvilje

Fantasier bør ikke fordømmes moralsk.

Kommentar

Bør du heller gi penger til krisesentre for voldsutsatte kvinner enn å kjøpe billett til «Fifty Shades of Grey»? Ja, mener kampanjen «50 dollar, not fifty shades», som mener filmen romantiserer seksuell vold. Kampanjen er blant flere kritiske stemmer som har blitt hevet mot den sadomasochistiske erotiske filmen før premieren i kveld.

Felles for dem er en feilslutning: De kritiserer det som skjer i filmen, som om det beskriver en virkelig handling, eller noe filmens store publikum oppriktig ønsker skulle skje med dem. De antyder at de som nærer slike fantasier, er med på å legitimere vold mot og manipulasjon av kvinner. Det er problematisk.

For det første: «Fifty Shades of Grey» er populærkultur, produsert for et erfarent publikum. På samme måte som kinogjengere ikke bruker «Askepott» som skalaen de vurderer kjærlighetslivet sitt etter, og ikke føler for å løpe ensom gjennom et kuleregn fordi Rambo gjør det, vil de ikke trekke noen tykk tusjlinje mellom det som skjer på lerretet og deres egen hverdag. Å gå ut fra noe annet er å mene at publikum er en viljeløs saueflokk i møte med fortellingene som omgir dem, ikke drevne kulturkonsumenter med kritisk sans.

For det andre: «Fifty Shades of Grey» er en filmet seksuell fantasi. Det popkulturen og fantasilivet har til felles, er at de er bobler der instinkter eller ønskedrømmer som ville vært for farlige eller kompliserte å leve ut i det virkelige liv, kan få utløp. Å kunne skille drøm og virkelighet er en forutsetning for å fungere som voksen. Motviljen i «Fifty Shades of Grey», og liknende fantasier, er ikke reell. Det er snakk om noe mer symbolsk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje handler det om en lengsel etter å få det man vil, uten å måtte be om det eller risikere avvisning. Kanskje handler det om et ønske om å være passiv og overgitt i en verden som krever initiativ og ansvar. Uansett er det en lek: Hovedpersonen er en avatar som snubler inn i en situasjon som leseren oppsøker gjennom henne. Uskylden er ekte hos heltinnen og falsk hos leseren. Det skjer ikke noe som ikke egentlig er ønsket, og dermed er opplevelsen fundamentalt forskjellig fra å være i et undertrykkende forhold.

Ingen velger hva de tenner på. Men mange har skammet seg over sine tilbakevendende tenningsmønstre. Da psykologen Nancy Friday på 70-tallet samlet inn historier om kvinners seksuelle fantasier, inneholdt mange av de mer vidløftige brevene også nervøse spørsmål: Er jeg syk? Er jeg pervers? Flere av dem ville gjerne utslette denne siden av seg. Det var ikke mulig.

Det er fint at fagfolk vil advare de få som måtte bruke «Fifty Shades of Grey» til å normalisere et usunt forhold de selv er i, eller forveksle hersketeknikker med kjærlighet. Men å felle en moralsk dom over selve fantasien er å felle en dom over de fantaserende, og sette likhetstegn mellom dem og virkelige overgripere eller ofre. Det bør ikke gjøres.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook