I BEGYNNELSEN ER KJÆRLIGHETEN: Kong Lear (Sverre Anker Ousdal) er ingen umiddelbart elskelig mann. Men han elsker yngstedatteren Cordelia (Victoria Winge), og kanskje er det denne overmodige, umettelige kjærligheten som forårsaker tragedien. Foto: Leif Gabrielsen / Nationaltheatret.
I BEGYNNELSEN ER KJÆRLIGHETEN: Kong Lear (Sverre Anker Ousdal) er ingen umiddelbart elskelig mann. Men han elsker yngstedatteren Cordelia (Victoria Winge), og kanskje er det denne overmodige, umettelige kjærligheten som forårsaker tragedien. Foto: Leif Gabrielsen / Nationaltheatret.Vis mer

Ingenting blir igjen

«Kong Lear» spør hva som skjer med et menneske som krever for mye - og mister alt.

Det var en gang en konge som hadde tre døtre. Det høres ut som begynnelsen på et eventyr, der et lite persongalleri med rødt og blått blod må gjennom en narrativ hinderløype før orden gjenopprettes og rettskaffenhet belønnes.

Men slik er også utgangspunktet for «Kong Lear», det eksistensielle dramaet fra 1605 som er en av William Shakespeares mest fundamentale tragedier og som på lørdag hadde premiere på Nationaltheatret, med Sverre Anker Ousdal i tittelrollen.

Kong Lear sitter på den illevarslende kombinasjonen av mye makt og liten selvinnsikt. Han klarer selv å oppløse ordenen i kongeriket, og den skal vise seg vanskelig å få tilbake, når den først har fordampet. En god majoritet av hovedpersonene ligger til sist livløse igjen på scenen. Og det er kjærlighet og ikke hat som får blodet til å flyte. Det er kanskje det tristeste av alt.

Kongen er gammel. Han vil trekke seg tilbake og overlate styringen av landet til døtrene og svigersønnene. Planen er allerede en oppskrift på ulykke: Han vil splitte helheten og la døtrene få hver sin tredjepart i arv. Selv vil han beholde bare kongetittelen og hundre mann, og flytte fra datter til datter. Men først vil han vite akkurat hvor høyt de elsker ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN ROLLE FOR MESTERNE: Mange store skuespillere har kronet karrieren med å spille Kong Lear. Her Derek Jacobi fra en oppsetning på Donmar Warehouse i London. Foto: Donmar Warehouse.
EN ROLLE FOR MESTERNE: Mange store skuespillere har kronet karrieren med å spille Kong Lear. Her Derek Jacobi fra en oppsetning på Donmar Warehouse i London. Foto: Donmar Warehouse. Vis mer

De to eldste, Goneril og Regan, bedyrer at faren betyr alt for dem. Den yngste, Cordelia, farens øyensten, setter spørsmålstegn ved søstrenes oppriktighet og spør hvordan de kan ha ektemenn hvis de bare elsker faren sin. Hun sier hun nærer all den takknemlighet og kjærlighet til Lear som en datter skylder en far, men at han må dele den kjærligheten med den hun kommer til å gifte seg med. Lear, sint og skuffet, støter Cordelia fra seg og gjør henne arveløs. Hennes del av riket deles mellom søstrene. Og dermed er vi i gang.

På en måte er det naturen selv som sitter med trumfen i «Kong Lear». Kongen tror han kan styre ikke bare riket, samfunnet, men også naturen, andre menneskers tanker og følelser. Han sauser alt sammen og forveksler lydighet, kjærlighet og smiger. Han tror det han har, er fast og varig, det er grunnlaget for hvordan han opplever og definerer seg selv.

Men forfatteren som har drømt ham frem, realisten og maktfilosofen Shakespeare, vet godt at det å være konge bare i navnet, ikke er mulig. Narren, kongens speil og korrektiv, antyder at det er kongen som er en narr: «All thy other titles thou hast given away; that thou wast born with». Du har gjort døtrene dine til mødrene dine, sier narren, du har gitt dem riset og trukket ned dine egne bukser.

Og sant nok: Snart nekter Goneril og Regan å ta imot faren hvis han ikke gir opp hærstyrken sin og lyder dem i ett og alt. Kongen, ennå i den tro at han er på toppen av verden, forbanner Goneril og ber naturen gjøre henne steril. Tordenen begynner å skralle utenfor samtidig som stormen bryter løs på innsiden av kongen. Han nekter å krype og begir seg ut i uværet. Dette, skriver Harvard-professoren Marjorie Garber, er det som gjør Lear til en tragisk helt. Han velger skjebnen sin, han viker ikke unna, men konfronterer, omsider, seg selv.

SHAKESPEARE-KJENNEREN: - Alle enten elsker eller hater for mye i «Kong Lear», mener Yale-professor Harold Bloom.  Foto:  Ole Chr. Thomassen/Dagbldet
SHAKESPEARE-KJENNEREN: - Alle enten elsker eller hater for mye i «Kong Lear», mener Yale-professor Harold Bloom. Foto: Ole Chr. Thomassen/Dagbldet Vis mer

På amfiscenen på Nationaltheatret er tronen flankert av spinkle pinnestoler, det majestetiske står ved siden av det skrøpelige. Lear har basert livet sitt og selvoppfattelsen sin på skygger og kulisser. Når han støter fra seg Cordelia, er det begynnelsen på en drastisk reduksjon. Alt tas fra ham. For hver bit av ham som spikkes av, må han stoppe og spørre på nytt: Hvem er jeg nå?

Det er to fedre i «Kong Lear» som gjør denne avgjørende feilen, som tror at det sanne er det som virker å være, som tror lojaliteten er der den ikke er. Sminket svik oppfattes som trofasthet, kjærlig motstand som svik. Hertugen av Gloucester har to sønner, den ektefødte Edgar og bastarden Edmund. Når den manipulerende Edmund, som mener seg en bedre mann enn Edgar og ikke finner seg i å bli degradert fordi han er et uekte barn, får vekket farens mistanke mot broren, må Edgar flykte for livet. Det er disse to konfliktene mellom foreldre og barn som utløser borgerkrig og kaos.

Edgar kler seg i filler og spiller gal, for å unnslippe. I ødemarken møter han Lear, på vei inn i en høyst virkelig sinnssykdom. Det er som om galskapen tillater dem å sette ord på det ubeskrivelige: At alt er tapt, at verden ikke var som de trodde. «Thou art the thing itself!», utbryter Lear i møte med den ensomme og halvnakne Edgar: «Unaccomodated man is no more but such a poor, bare forked animal as thou art». Den ribbede Lear klarer omsider å se seg selv som en liten bestanddel i menneskeheten, men denne felles essensen trer ikke frem før alt annet enn liv og bevissthet er skrellet vekk.

Mange tunge prosesser kverner gjennom «Kong Lear». En av dem handler om å akseptere sin egen svakhet, avhengighet og død. Tragedien er forfattet av en feiret dramatiker på tampen av karrieren, som nok var bevisst på skjørheten som var i vente og som hadde jobbet hardt og lagt seg opp penger for ikke å være prisgitt andre. Panikken til en mann som har hatt all makt, og som siger mot svakheten og avhengigheten på grunn av naturens gang, anes i «Kong Lear». Og panikken er ikke paranoid. Den yngre generasjonen står virkelig og stamper utålmodig i kulissene, gleder seg til å skubbe foreldrene til side og bryte ut av rollene de har blitt tildelt i egenskap av barn.

KATASTROFEN: Det siste Kong Lear (Sverre Anker Ousdal) mister, er språket, når det viser seg at også yngstedatteren Cordelia (Victoria Winge) er tapt. Foto: Leif Gabrielsen / Nationaltheatret.
KATASTROFEN: Det siste Kong Lear (Sverre Anker Ousdal) mister, er språket, når det viser seg at også yngstedatteren Cordelia (Victoria Winge) er tapt. Foto: Leif Gabrielsen / Nationaltheatret. Vis mer

Litteraturforskeren Stephen Greenblatt er blant dem som har påpekt at Shakespeare flere ganger, og tydelig i «Kong Lear», med vilje gjør handlingen mindre rasjonell enn den er i kildene han baserer seg på. Historien i «Kong Lear» er ikke diktet opp av Shakespeare, den er basert på en gammel myte, og særlig på et skuespill kalt «The True Chronicle History of King Leir», Shakespeares hovedkilde. Der iscenesetter kongen en kjærlighetsprøve for døtrene fordi Cordelia har antydet at hun vil gifte seg med den hun elsker, ikke den faren velger for henne. Faren antar at Cordelia vil erklære sin lydighet når hun blir dels presset, dels oppfordret til det.

I Shakespeares stykke finnes ingen slik motivasjon. Kongen har allerede bestemt seg for å dele riket i tre. Og så, plutselig, ber han om kjærlighetserklæringene fra døtrene — og gjør om avgjørelsen på grunnlag av det de sier. Da er det ikke spill og strategi som styrer, da er det noe dypere, mer ukontrollert, et behov for kjærlighet og forsikringer om kjærlighet, et spørsmål som tvinger seg frem ut fra en sterk uro: Elsker du meg?

Lear, som tror han kan kontrollere og beordre alt, er avhengig fordi han blir gammel, men også fordi han er et menneske. Yale-professor og Shakespeare-formidler Harold Bloom, skriver om «Kong Lear» at «alle utenom Edmund enten hater eller elsker for mye». Lears kjærlighet til Cordelia er umettelig og overmodig, frykten for å bli sviktet er for stor, og han ber henne om for mye. Slik forårsaker han sitt eget fall.

I ham anes en mann som har hatt en voldsom livsappetitt. Han er ikke elskelig i stykket, publikum møter ham som en stri gammel mann, men de som er glade i ham, Cordelia og adelsmennene som står ved ham, blir garantister for at han har gjort seg fortjent til trofasthet. Harold Bloom påpeker at Lear i alle fall er oppriktig der han raser avgårde i stormen, ulikt de eldste døtrene finnes det ikke bedrag i ham.

iRRASJONELT: Litteraturforsker Stephen Greenblatt, som blant annet har skrevet Shakespeare-biografien «Will in the World», påpeker at Shakespeare gjør «Kong Lear» mer irrasjonell enn i kildematerialet - og dermed åpner for større emosjonelle dyp. Foto: Helle Aasand / Dagbladet.
iRRASJONELT: Litteraturforsker Stephen Greenblatt, som blant annet har skrevet Shakespeare-biografien «Will in the World», påpeker at Shakespeare gjør «Kong Lear» mer irrasjonell enn i kildematerialet - og dermed åpner for større emosjonelle dyp. Foto: Helle Aasand / Dagbladet. Vis mer

Edgar og Lear, som finner hverandre ute på heiene, i stormen, tror ikke det kan bli verre. Men verre skal det, ikke uventet, bli. Harold Bloom beskriver «Kong Lear» som «en storm som ikke letner». Gudene som kongen påkaller, ordner ikke opp, og den nye innsikten, kan ikke brukes til noe. Til sist er også Cordelia tapt, og med det tapet går også det siste, nemlig språket. Kongen, bøyd over Cordelias lik, klarer bare å si at hun aldri mer skal komme til ham, «aldri, aldri, aldri, aldri, aldri». Mannen som forlangte ordrike kjærlighetserklæringer i første akt, reduseres til en besvergende repetisjon og til sist til stillhet.

«Kong Lear» handler om folk som fratas alt, av seg selv og andre, til bare kjernen står igjen. Og så bare fortsetter reduksjonen. Det er tragedien.