Det var en gang en konge som hadde tre døtre. Det høres ut som begynnelsen på et eventyr, der et lite persongalleri med rødt og blått blod må gjennom en narrativ hinderløype før orden gjenopprettes og rettskaffenhet belønnes.

Men slik er også utgangspunktet for «Kong Lear», det eksistensielle dramaet fra 1605 som er en av William Shakespeares mest fundamentale tragedier og som på lørdag hadde premiere på Nationaltheatret, med Sverre Anker Ousdal i tittelrollen.

Kong Lear sitter på den illevarslende kombinasjonen av mye makt og liten selvinnsikt. Han klarer selv å oppløse ordenen i kongeriket, og den skal vise seg vanskelig å få tilbake, når den først har fordampet. En god majoritet av hovedpersonene ligger til sist livløse igjen på scenen. Og det er kjærlighet og ikke hat som får blodet til å flyte. Det er kanskje det tristeste av alt.

Kongen er gammel. Han vil trekke seg tilbake og overlate styringen av landet til døtrene og svigersønnene. Planen er allerede en oppskrift på ulykke: Han vil splitte helheten og la døtrene få hver sin tredjepart i arv. Selv vil han beholde bare kongetittelen og hundre mann, og flytte fra datter til datter. Men først vil han vite akkurat hvor høyt de elsker ham.