TAPTE ETTERPÅ: «Fortellingen om Norge etter terroren vil ikke bli en historie om en nasjon som sto sammen om mer åpenhet, mer demokrati, mer humanitet. Vi tapte da første sjanse bød seg», skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald / Scanpix
TAPTE ETTERPÅ: «Fortellingen om Norge etter terroren vil ikke bli en historie om en nasjon som sto sammen om mer åpenhet, mer demokrati, mer humanitet. Vi tapte da første sjanse bød seg», skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Ingenting er forandret

Etter terroren var vi mange som trodde ting skulle bli annerledes. Men valgdeltakelsen er fortsatt lav, i Oslo gikk Høyre til valg på en flaske vann, og Venstre tar til orde for strengere straffer.

Det var ikke først og fremst bølgen av nærhet, varme og medmenneskelighet mellom de berørte som imponerte meg mest. Det var den saktmodige tålmodigheten, det var roen, verdigheten, humaniteten, det var språket, ordene, det var uttalelsene om å møte terror med mer demokrati og mer åpenhet som traff meg som en varm, politisk flamme, som ikke bare tegnet bildet av hvem vi var og hvor vi kom fra, men hva vi som samfunn ville ha mer av, hvilke prinsipper vi ønsket å hevde framover, hvor vi ville.

Etter terroren skulle alt bli annerledes. Trodde jeg. Slik ble det ikke.

Mer demokrati: En valgdeltakelse på under 63,6 prosent ved det norske kommunevalget, under to måneder etter terroren, ble en bauta over den manglende styrken i den norske endringskraften etter terroraksjonen. Ønsket om mer demokrati ble vekslet inn i det faktum at mindre enn to av tre benyttet stemmeretten. Asle Hoel-Knai skriver i Aftenposten 20. september at han «bevisst valgte å ikke stemme, fordi han var fratatt den grunnleggende rettigheten å kunne stryke listekandidater». Hvor liten går det an å bli? Den norske valgdeltakelsen står i pinlig kontrast til deltakelsen i det ferske danske parlamentsvalget, på hele 87,7 prosent, den høyeste på 27 år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Oslo gikk Høyre til valg på en flaske vann med bilde av Fabian Stang, og vant valget. Etter tiår med økonomiske skandaler, brutte eldreløfter og kilometere med ikke-realiserte sykkelstier i Oslo ble innbyggerne i byen servert et portrettbilde av dagens ordfører på en plastflaske, som det fremste symbolet på det samfunnet partiet kunne tilby sine velgere. Hva ville Høyre med Oslo, utover det å gi oss nye løftebrudd, nye Flexus-skandaler, nye skandaler med sykehjem i Spania og millionoverskridelser i Holmenkollen?

Et av de mest konkrete forslagene om mer demokrati etter terroren kom fra Dagsavisens Hege Ulstein. Hun etterlyste en Lex Utøya, innføring av 16 års stemmerett, som et politisk monument over alle de tapre, kloke ungdommene som var på Utøya da det skjedde, over dem som døde, og for dem som overlevde. SV har programfestet forslaget. Men Arbeiderpartiet har fortsatt ikke tatt seg bryet med å si høyt hva de nå mener om forslaget, som de tidligere har vært sterkt imot. Man kan jo gjette hva svaret blir.

Mer åpenhet: To måneder etter terroren krever det såkalt liberale partiet Venstre nå strengere straffer for terror. Abid Rajas ønsker om noen års ekstra soning som det viktigste tiltaket mot terror og fremmedfrykt er et tomt, hoderystende ekko av en amerikanisert tankegang som stadig dukker opp i dette partiet.

Det samme tankegodset ble løftet fram av justisminister Einar Dørum (V), som etter 11. september 2001 ga politiet i Norge økt mulighet til en utvidet og meget omstridt romovervåking, en praksis som seinere er blitt kjent ulovlig og stoppet. Populismen vinner over prinsippene, og de liberale verdiene - spørsmål om hvorvidt noen få års økt fengselsstraff for framtidige terrorister skulle ha avgjørende, avskrekkende betydning for perverterte sjeler - drukner i blodtåka.

Vi var mange som ikke besto testen. Etter at terroristen var arrestert ble det umiddelbart startet en Facebook-kampanje for at dørene skulle bli lukket under høringene, for å forhindre at den siktede får anledning til å spre sin ideologi. Per Edgar Kokkvold var enig, og politiet fulgte opp denne linja, og har gjentatte ganger begjært - og fått - lukkede dører. Som om terroristens budskap ikke tåler testen med virkeligheten. Som om ytringsfrihet bare er noe vi tillater våre meningsfrender.

Mer humanitet: Heller ikke her er det noen læringskurve å spore, snarere omvendt. Frp var raske til å ta selvkritikk på formuleringene om at mørkhudede utlendinger i Norge er «idioti og en drøm fra Disneyland» som «vil rive landet vårt i stykker». Men så gikk det enda noen dager til, valgdagen nærmet seg, og den samme Tybring Gjedde kunne nå opplyse at han mente at kronikken sto fjellstøtt.

Hvis språk er viktig, har også journalistene strøket på testen. I Bergens Tidende skriver journalistene Pål Andreas Mæland og Anders Haga i forbindelse med fylkestingsvalget at det er «full krig etter fylkeskuppet», som om en liten, politisk avtale mellom Venstre, Høyre og Frp om bompenger i Bergen er å sammenlikne med bevæpnede angrep, død og ødeleggelser mellom bitre fiender. Klassekampens Johan Brox skriver at det er«full krig mellom SV og KrF» i spørsmålet om å fjerne kontantstøtta for toåringer. Eksemplene peker mot at heller ikke journalistene har tenkt å endre seg etter terroren. Jeg trodde det skulle bli annerledes.

Fortellingen om Norge etter terroren vil ikke bli en historie om en nasjon som sto sammen om mer åpenhet, mer demokrati, mer humanitet. Vi tapte da første sjanse bød seg. Vi besto ikke den første prøven. 22. juli vil bli en historie om en bombe i regjeringskvartalet, et massedrap på Utøya, og en rekke enkeltskjebner og deres familier som har vært gjennom de mest groteske opplevelser man kan tenke seg.

22. juli vil bli en historie om et samfunn som ikke endret seg en millimeter. Dessverre.

KRITISERER RAJA: «Abid Rajas ønsker om noen års ekstra soning som det viktigste tiltaket mot terror og fremmedfrykt er et tomt, hoderystende ekko av en amerikanisert tankegang som stadig dukker opp i dette partiet», skriver kronikkforfatteren. Foto: Elisabeth Sperre Alnes
KRITISERER RAJA: «Abid Rajas ønsker om noen års ekstra soning som det viktigste tiltaket mot terror og fremmedfrykt er et tomt, hoderystende ekko av en amerikanisert tankegang som stadig dukker opp i dette partiet», skriver kronikkforfatteren. Foto: Elisabeth Sperre Alnes Vis mer