GAMLE TANKER:Harald Eias hjernevask får artikkelforfatter Karianne Bjellås Gilje, og taxisjåføren hun satt på med, til å tenke på Luther og Calvin. Foto: Thomas Rasmus Skaug.
GAMLE TANKER:Harald Eias hjernevask får artikkelforfatter Karianne Bjellås Gilje, og taxisjåføren hun satt på med, til å tenke på Luther og Calvin. Foto: Thomas Rasmus Skaug.Vis mer

Ingenting er så selvsagt som man tror

Hvordan var nå dette med epler og stamme og arv og miljø igjen? Og kommer vi til å bli noe klokere etter Harald Eias hjernevask av seg selv og/eller oss? Karianne Bjellås Gilje spurte en taxisjåfør.

|||Oslo, onsdag 24. februar 09.39. Jeg går ut fra Frokostkjelleren i Universitetsgata og setter meg inn i en taxi. «Mitt ønske er at det som har blitt definert som ureint skal bli reint». Sjåføren er ikke en frafallen muslim som brått har fått lyst på svinekjøtt. Setningen som surrer i hodet mitt er sluttappellen til Harald Eia på frokostmøtet jeg nettopp forlot. 

«Hjernevask» har premiere mandag. Endelig, får man si, etter at Eia & kompisene hans har markedsført tv-serien lenger enn et gjennomsnittlig liv for en hannbie. Godt hjulpet av akademikere som synes mest opptatt av om Eia egentlig er komiker eller seriøs journalist i serien. Som om det interesserer noen utenfor universitetskuben.
«Født sånn eller blitt sånn?», det er spørsmålet. Jeg hører med taxisjåføren om han kjenner til Eias nye tv-konsept. 

— Harald Eia, ja, artig skrue. E likte rudebilstasionen fra mitt bærndoms Ærndal, sier sjåføren på avslepen arendalsdialekt. — Men er ikke Eia sosiolog? Da konkluderer han vel som dagens sosiologer flest, rundt fifty-fifty arv-miljø, eller kanskje en liten overvekt på miljø?
— Nja, vet ikke om han har noen konklusjon, sier jeg. — Men Eia påstår han ble lurt da han studerte samfunnsvitenskap. Mennesket ble visst beskrevet som en blank tavle der kun miljøet satte spor. Sosiologistudenter fikk rett og slett ikke vite at det fantes gener!
— Måtte ikke fyren ha exphil og vitenskapshistorie for å komme inn på sosiologi? spør taxisjåføren. — Da burde han fått med seg at alle vitenskaper har historiske forutsetninger: medisin, teologi, biologi, hele akademiske sullamitten! Sosiologi er jo en forholdsvis ny vitenskap. Kanskje pendelen svingte litt vel mye i retning miljøet da han studerte, er ikke Eia i 40-årene, da? 

Artikkelen fortsetter under annonsen

— 44, sier jeg. — Han nevnte det tre ganger under frokostmøtet.
Taxisjåføren gliser. Så starter han et lengre ekskurs. — På slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet var vel debatten roligere etter de evolusjonsbiologiske bombene på syttitallet — særlig Richard Dawkins? «Det egoistiske genet» og «Sociobiology» av Edward O. Wilson. Fins det noen evolusjonsbiologer i dag som mener at mennesket er totalt forutbestemt av sine gener? Og den ti år gamle «Egoisme»-boka til Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen konkluderte vel med at vi kun er disponert for litt av hvert?, spør han.

Jeg svarer ikke, jeg har tatt opp blokk og papir.
— Jeg er jo ikke biolog, men teolog og filolog, fortsetter sjåføren. — Og dette kan minne om en diskusjon på 1500-tallet, da Luther og Calvin i reformasjonstiden krangla så busta føyk om noen av oss var forutbestemt til å komme til himmelen og noen til helvete. Hvor blir det av vår frie vilje og menneskers ansvar for egne handlinger og valg om alt er bestemt før fødselen av gud eller gener? Calvin mente at alt var forutbestemt, Luther mente at mennesker hadde fri vilje. Denne brytningen mellom folk som mener at de har funnet sannheten med stor S, og de som vet at sannhet er historisk betinget er omtrent hele vitenskapshistorien i et nøtteskall. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Eia vet dette?  

— Dette må vi snakke mer om, sier jeg, inviterer sjåføren på lunsj og tilbyr halve honoraret fra Dagbladet om han tar fri et par timer.
Min far begynte å kjøre taxi i 2002. Da hadde han ikke bodd i hovedstaden siden den dagen familien flyttet i vår Fiat 1100 over fjellet til Vestlandet — Fitjar, Bergen, og fra 1978 Voss, hvor han ble språk — og religionslektor på gymnaset. Da målstyringen og rapportveldet for alvor omdefinerte norsk skole med Reform 94, synes han jobben ble tyngre. Etter skilsmissen i 2001 flyttet han tilbake til Oslo, ville ikke finne nytt lærerværelse, tok heller opp igjen kjøregleden fra studietidens ekstrajobb som bruskjører for Jarlsberg Mineralvann. Min far, Oslo Taxis sekulære teologfilologsjåfør.  

— Det morsomste på teologistudiet ved siden av gresk var fortolkningslæren. Altså hermeneutikken, sier han da kaffen står på bordet. — At alle som forsøker å forstå noe, gjør det innenfor en bestemt tid og kultur. Fordommene våre — som ikke i seg selv er noe negativt, alle har fordommer — må studeres og utforskes. Men det er et stort lerret å bleke, dette, og det er noen år siden jeg leste Hans-Georg Gadamers «Sannhet og metode».
— Boka kom ut i fulltekst for første gang på norsk denne uka, opplyser jeg (og vet at når jeg skriver dette så virker det minst like oppstyltet som en viss forfatters kafésamtaler med kompisen Geir. Men faktafaen. Taxisjåføren kan bevitne).  

— Kan jeg bruke denne anledningen til å fortelle Eia en historie, eller? spør min far. — Aner ikke om han leser Dagbladet, men kom igjen, sier jeg. — Min gamle professor i religionsfilosofi, John Nome, fortalte en gang om et besøk hos en tysk kollega. Nome bladde litt i kollegaens boksamling, og da han skulle sette en dogmatikkbok tilbake i hylla, spurte han hvor den skulle stå. «Sett den blant skjønnlitteraturen», var svaret, sier min far og ler hjertelig. — Skjønner du poenget? Dogmatikk er fiksjon. Vi må være på vakt når noen sier at noe er «selvsagt». Det gjelder alt! Også teologi, genetikk og samfunnsvitenskap.  

Vi ler. Jeg tror vi ler av det samme. Men det er ikke selvsagt.