PESSIMISTISK: Det er vanskelig å tenke seg at USA og Israel vil gi slipp på president Mubarak, skriver Tariq Ramadan. Bildet er fra demonstrasjonene i Kairo, og plakaten viser serien av amerikanske presidenter som har holdt Mubarak ved makten. Foto: REUTERS/SCANPIX
PESSIMISTISK: Det er vanskelig å tenke seg at USA og Israel vil gi slipp på president Mubarak, skriver Tariq Ramadan. Bildet er fra demonstrasjonene i Kairo, og plakaten viser serien av amerikanske presidenter som har holdt Mubarak ved makten. Foto: REUTERS/SCANPIXVis mer

Ingenting er vunnet

Demokratiseringsprosessen vil bli lang, smertefull og brolagt med hindre og feller.

TUNISIERNE åpnet veien. I Algerie, i Mauretania, så i Jemen og i Egypt, har kvinner, menn og ungdom fra alle samfunnslag uttrykt sin misnøye, sitt sinne og ønske om å se regimene falle. Det har vært gnister, impulser, tilløp - så langt som til Syria der regjeringen nå preventivt annonserer reformer i tilfelle underlige ideer om mobilisering skulle nå folket.

I noen dager har det vært betydelig uro i Egypt. Etter tretti år med eneveldig styre ser Mubarak og hans regime folket konfrontere diktaturet og den blodige undertrykkelsen. Ordensmakten og hæren har slått og torturert, stoppet og skutt mot menneskemengden og økt antallet sårede og døde. Det var ikke annet å vente. Egypt er ikke Tunisia, og regimet kjenner seg mer støttet av Vesten, som må ta hensyn til sine allianser og den geostrategiske situasjonen. Visst har Obama-administrasjonen og Europa krevd at folket har rett til å demonstrere, men samtidig forblir støtten til regimet og hensynet til den nødvendige regionale stabiliteten prioriteter man verken kan overse eller relativisere.

INGENTING KOMMER til å skje i Egypt og i regionen uten at USA (og indirekte Israel) prøver å kontrollere, eller i det minste gi retning til, situasjonens utvikling. Det er vanskelig å tenke seg at de vil gi slipp på president Mubarak, men hvis motstanden og protestene blir virkelig sterke og ser ut til å vedvare, kan man vedde på at de kommer til å bli tett involvert i å bestemme alternativene. De amerikanske, israelske og europeiske myndighetene ser allerede på mulige scenarioer i tilfelle situasjonen kommer ut av kontroll for den egyptiske statslederen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En omveltning står ikke umiddelbart på dagsorden, men alt er mulig. Uansett handler det for Washington og Tel Aviv om å spille «vinn-vinn»: enten å ha en svært svekket president (som de kan bestemme politikken for), eller å få et nytt regime underkastet dem selv fordi de har innsatt det fra kulissene. Ingenting er vunnet og demokratiseringsprosessen vil bli lang, smertefull og brolagt med hindre og feller.

SOM I TUNISIA, prøvde den egyptiske makten å mane fram den islamistiske trusselen ved å sikte seg inn mot Muslimbrødrenes «aktive tilstedeværelse». Det var dem man først arresterte, for å gi inntrykk av at de var arkitektene bak folkebevegelsen. Ingen kan nekte for at organisasjonen, som i dag er forbudt, forblir en viktig opposisjonskraft. Likevel leder ikke organisasjonen folkebevegelsen og representerer ikke opposisjonens flertall. En reellt kritisk gransking av Muslimbrødrene tar dessuten inn over seg at organisasjonen er lovlydig og ikkevoldelig og at den har utviklet seg i spørsmål om demokrati, om kvinner og det sivile samfunn.

I Tyrkia har man sett at utviklingstendensen for de islamistiske bevegelsene har vært konsekvent når det gjelder denne type problematikk. Et demokrati verdig sitt navn må tillate alle bevegelser som tar avstand fra vold og aksepterer de demokratiske spillereglene for alle (før og etter valg), til å uttrykke seg og til å delta i politiske debatter og valg.

GEOSTRATEGI, sikkerhetshensyn og håndteringen av den israelsk-palestinske konflikten, gir grunner til å tro at et reelt og gjennomsiktig demokrati, uten korrupsjon og manipulering, ikke vil bli Egypts morgendag. Alt vil forbli kontrollert selv om et mer åpent regime enn Mubaraks etableres (noe man må støtte og håpe på). Det vil være opp til folket å fortsette kampen for respekt for sine rettigheter og sin verdighet. Her i Vesten må vi følge og støtte disse folkebevegelsene i Afrika, i Nord-Afrika, i Midt-Østen og helt til Asia når de motsetter seg diktaturet og undertrykkelsen og vil leve fritt. Det er en moralsk plikt.

DETTE MÅ VI også kreve av vestlige regjeringer. President Barack Obama ble presentert som et alternativ til George W. Bush og hans neokonservative og krigshissende administrasjon, og av ham forventet man en ny måte drive politikk på. Dette skjedde verbalt (og gjennom noen symbolhandlinger), på innenriksplanet så vel som internasjonalt, ikke minst med den oppsiktsvekkende talen i Kairo 4. juni 2009. En ny æra ble lovet. Hvis valget av Barack Obama knuste rasismens symbolske stengsler i USA — med valget av den første afroamerikanske presidenten — ville man helst sett at han i dag fjernet den amerikanske og europeiske forblindelsen overfor den arabiske og muslimske verden.

Det er tid for å velge prinsippene om rettferdighet og frihet, om reelt demokrati og respekt for folket, heller enn å fortsette iscenesettelsen av støtte til demokratisering og folkedemonstrasjoner samtidig som samarbeidet med diktatorene ikke er hemmelig for noen. En virkelig ny æra ville vært dette: At Obama tok steget forbi ordene om å respektere folket, at han ikke bare forandret tonen og retorikken.

KANSKJE ER DET fortsatt for tidlig. Og likevel, for den som studerer verdens utvikling generelt, fra Afrika, fra Midt-Østen og fra Asia spesielt, virker det innlysende at en forflytning av tyngdepunktet i internasjonale relasjoner er i ferd med å finne sted. Asiatiske og sør-amerikanske stormakter etablerer seg i det politiske og økonomiske landskapet. De drar ikke på den samme historiske gjelden som Vesten og nærer ikke de samme forbindelsene eller fordommene mot den arabiske verden eller muslimske samfunn. Dessuten er deres relasjon med Israel av en helt annen natur enn den som opprettholdes av USA og de europeiske landene.

Vesten kan ikke for alltid fortsette å gjøre feil uten å betale for dem, heller ikke vise egenrådighet ved å velge sin leir ut i fra geostrategiske og økonomiske allianser, på bekostning av elementære menneskerettslige prinsipper. For risikoen ved en omveltning av styrkeforholdene og alliansene vil på sikt kunne utklasse USA og Europa litt etter litt, og isolere Israel ytterligere. Og det er ikke bare fordi det handler om nye maktfaktorer og nye stormakter, men like mye fordi regjeringene i USA, som i Europa og i Israel, har gjort det gjentatte valget å forråde siden egne menneskerettslige prinsipper til fordel for økonomiske, sikkerhetsmessige og strategiske interesser.

EN DAG SNUR historien og nye krefter oppstår og snur opp ned på styrkeforholdene for å påminne gårsdagens mektige om at de heller burde ha brukt makten annerledes. En lekse som for mange ledere og regjeringer, beruset av sin diktatoriske eller til og med demokratiske makt, dessverre lærer alt for sent.

Artikkelen er publisert med enerett for Dagbladet i Norge. Oversatt fra fransk av Camilla Shim Winge.