TUNISIERNE åpnet veien. I Algerie, i Mauretania, så i Jemen og i Egypt, har kvinner, menn og ungdom fra alle samfunnslag uttrykt sin misnøye, sitt sinne og ønske om å se regimene falle. Det har vært gnister, impulser, tilløp - så langt som til Syria der regjeringen nå preventivt annonserer reformer i tilfelle underlige ideer om mobilisering skulle nå folket.

I noen dager har det vært betydelig uro i Egypt. Etter tretti år med eneveldig styre ser Mubarak og hans regime folket konfrontere diktaturet og den blodige undertrykkelsen. Ordensmakten og hæren har slått og torturert, stoppet og skutt mot menneskemengden og økt antallet sårede og døde. Det var ikke annet å vente. Egypt er ikke Tunisia, og regimet kjenner seg mer støttet av Vesten, som må ta hensyn til sine allianser og den geostrategiske situasjonen. Visst har Obama-administrasjonen og Europa krevd at folket har rett til å demonstrere, men samtidig forblir støtten til regimet og hensynet til den nødvendige regionale stabiliteten prioriteter man verken kan overse eller relativisere.

INGENTING KOMMER til å skje i Egypt og i regionen uten at USA (og indirekte Israel) prøver å kontrollere, eller i det minste gi retning til, situasjonens utvikling. Det er vanskelig å tenke seg at de vil gi slipp på president Mubarak, men hvis motstanden og protestene blir virkelig sterke og ser ut til å vedvare, kan man vedde på at de kommer til å bli tett involvert i å bestemme alternativene. De amerikanske, israelske og europeiske myndighetene ser allerede på mulige scenarioer i tilfelle situasjonen kommer ut av kontroll for den egyptiske statslederen.