Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ingenting   og alt

Forfriskende, men ullent, om Kjærstads litterære vyer.

BOK: Det er typisk norsk å være mot Jan Kjærstad. Det er et av denne bokas hovedbudskap. La meg derfor begynne med å slå fast at norsk litteratur trenger Kjærstad. Og deretter antyde at han allerede er blitt profet i eget land, selv om dette åpenbart strider mot forfatterens selvforståelse.

Og la meg så trekke fram Kjærstads lyseste øyeblikk i «Menneskets nett». Jeg tenker på hans lovtaler over den store og ustyrlige romanen, hans forsvar for faktahimmelen og hans visjoner om å utvikle nye teknikker i karakteriseringen av det seinmoderne menneske.

For øvrig samler denne boka tekster om biografi, lesning, litteraturformidling, litteraturkritikk, Internett, informasjonssamfunnet og forfatteren som intellektuell. Men de ferske bidragene handler først og fremst om Kjærstads litterære vyer.

Svekket tillit

Alt henger sammen med alt. Vi lever, ifølge en uhøytidelig Kjærstad, i selve «Forbindelsenes tiår». Det kan høres ut som svært gammelt nytt. Men Kjærstads tittelessay investerer ufortrødent i bokas mest sentrale bilde, nettet. Det assosieres fritt. Nettet er alt og ingenting. Det er en musikalsk harmoni, et garn, guden Indras nett, genomet, kromosomene, verdensveven, hjernen og DNA-et. Bare handleposen får hvile.

Problemet er at Kjærstad i for liten grad makter å demonstrere hvordan dette assosiasjonsvirvaret skal overføres til romanform. Han leser riktignok Musils «Mannen uten egenskaper». Og det dreier seg om knutepunkter, forbindelser og hull. Men det ender i stor ullenhet: «Hva vi har til felles, er tomhet og savn.» Dette er muligens produktivt for Kjærstads kunstneriske virke, men kanskje ville det virket mer forståelig om han for eksempel gjorde bruk av litteraturen han ellers løfter fram - som Richard Powers, Ali Smith eller de postkoloniale forfatterne?

Og hva med oss som er genetisk disponert for diabetes II? For meg blir tilliten til Kjærstads metaforbehandling ikke styrket av hans forslag om at vi tenker oss bøker som konfektesker.

Litteratur som nyhet

Kjærstad er frustrert over nordmenns evige skepsis til Ezra Pounds modernistiske slagord «Make it new!». Jeg tviler både på det evige ved denne motviljen, og på det særnorske. Og igjen virker Kjærstads ambisjoner uklare. Er det bare «viljen til å finne en ny form» han etterlyser, eller noe mer gjennomgripende?

Det nye viser seg ofte å være eldre enn først antatt. Og kanskje skapes det helst som følge av nye historiske kontekster, jamfør Jorge Louis Borges' tankeeksperiment om Pierre Menard, det 20. århundres forfatter av «Don Quixote», eller, for den saks skyld, Karl Ove Knausgårds konservative bibelspråk i en roman fra år 2004.

Også som «foranskutt lyn» vingler Kjærstad. I konfektessayet hyller han demokratisk lesning og breddelitteratur. Ellers synes han strengt opptatt av topplitteratur og eksperimenter. Kanskje handler det om en særnorsk form for bokklubb-avantgardisme.

Den farlige litteraturen

«Hvis Galileo hadde brukt vers til å si at kloden rørte på seg,» skrev Thomas Hardy, «ville inkvisisjonen latt ham i fred.» Det handler om bivirkningene av litteraturens relative autonomi. Tenk bare på hvordan vår vestlige sensurlovgivning har utviklet seg i løpet av det tjuende århundret: Det litterære kan ikke lenger være obskønt, blasfemisk eller politisk undergravende.

Men Kjærstad har stor tro på en farlig litteratur. Han anbefaler politikere å lese skjønnlitteratur, samtidig som han synes forfattere bør holde munn om politikk og la litteraturen få forandre verden.

Men er det så enkelt som at bare leser møter bok, så blir hun forvandlet? Her mangler det en refleksjon over det litteraturregime vi leser og skriver innenfor. Litteraturens forsvarere har vært dens verste fiender, påstår den britiske litteraturteoretikeren Jonathan Dollimore - uten å ha fått med seg at litteraturen nå er blitt en konfekteske.

Norsk kritikk

Og bakom stotrer Solstad. I alle fall diagnostiseres Dag Solstad som selve symptomet på hva som er galt med Norge og den norske kritikerstand. Alle liker nemlig Solstad.

Slikt er friskt og fint. Men igjen savner jeg at Kjærstad går videre. Hvordan skal vi forstå denne hellige enighet? Ligger det i Solstads tekster? Eller i norske kritikeres lesemåter? Og hva bunner i så fall disse i? Det kunne vært morsomt med en nærmere begrunnelse.

Jeg innser at for hver nye innvending, vil Kjærstad få mer rett i sine antakelser om norske kritikere. Jeg stopper der. Og innrømmer gladelig at det er noe forfriskende ved en forfatter som framstår som så mye større enn sitt land, og sine provinsielle landsmenn.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media