Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ingenting som kan brukes i en solskinnshistorie

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HJELP MEG! skriker jeg. Likevel hører ingen, for ordene mine er som uforståelige koder for andre. De hører ikke at jeg ber om hjelp. Ingen kan se meg stå på badet, stirre inn i mitt eget speilbilde for så å knuse det med knyttneven slik at blodet pipler fram. Men blod? Om det er noe jeg ikke utstår her i verden så er det blod. Blod gjør meg gal i hodet. Klikketiklikk, sier det - og jeg befinner meg plutselig på badegulvet hvor jeg kaver i egen angst. Skrikene mine smeller i veggene, fram og tilbake over meg. Ingen ser den usynlige smerten som river meg i fillebiter, sliter meg ut. Kan ingen se?

Det var nemlig en gang ei ung jente som var så blomstrende vakker - så vakker at bare tanken på å skulle gjøre henne noe vondt ville være fremmed for de fleste. Jenta gikk kledd i lange, hvite kjoler som pleide å virvle omkring henne i en egen dans. Hun var dessuten snill som dagen var kort og natten lang, og hun ble elsket høyt av sine foreldre og sine venner. Ofte var hun å se trippende langs en gate i en by mens hun slikket i seg store jordbærfargede iskremer, snakket med tilfeldige forbipasserende, eller hun satt på en bryggekant og vippet med nakne føtter i turkisblått hav. Og latteren hennes? Vet dere hva latteren hennes smakte? Den smakte som villbringebær en het sommerdag.

Hvor er latteren min nå? Den er i moll, den er like mørk som redselen min. Om nettene må jeg sove med taklyset på, må sove med kroppen i spenn av redsel for ... for hva? Ingen skjønner at jeg ennå kan se skygger av troll, av hekser bak meg, demoner som bare venter på å få tak i meg, rive kroppen min fra hverandre, hogge angsten inn i hodet mitt, sparke smerte inn i hver hudcelle og skjære i stykker ansiktet mitt. Ingen forstår lenger. Alle forventer at jeg skal være som før, at jeg skal le. Men hvordan le mot et speilbilde som er knust, et ansikt som ikke lenger er vakkert, men arrete og ødelagt? Nå oppløses jeg, nå forsvinner jeg bak stuegardinet, holder ei klam hand rundt kjøkkenkniven når jeg er alene hjemme. Hva er jeg nå? Jeg er en jente som bærer navnet Angst.

Det var en gang ei jente som var ekstra glad i en søtlig sommerdag. Hun småløp bortetter sotete asfalt, sang på barnesanger og tenkte på sommerfugler. I dag hadde jenta fått en ny kjole som var ekstra hvit, ekstra virvlende og ekstra skjønn. Hun var stolt av å vise venninnene sine hvor vakre klær hun hadde fått av sin pappa som hadde besøkt Afrika. Jenta var snill, og hun trodde at bare du var snill og god, så ville det hende deg gode ting. Hun var så naiv, hun var så blåøyd, men hva skulle hun ellers være? Jenta visste jo ikke at hun ble betraktet av fremmede øyne, av vaktsomme, farlige blikk - der hun småløp gjennom en lekeplass, forbi en kino, langs en brygge. Nei, hun visste ikke at det fantes forheksede mennesker med et sinne så stort at det tøt ut av dem, at det kunne gjøre dem farlige. Hun visste ikke at det fantes mennesker med tårer inni seg, tårer som alltid ble forvandlet til raseri. Hun ante ikke at det fantes mennsker som uten forvarsel kunne trekke fram lommekniv og uten grunn frarøve andre mennesker deres ansikt, stikke en kniv i et annet menneske uten noen form for motiv. Nei, jenta, hun var lykkelig uvitende. Det var en gang.

Jeg sier jo det! Jeg har ikke problemer! Ser dere at jeg en gang var hvit? Ser dere det? Jeg trenger ikke snakke om problemene mine, for jeg har ingen! Det er de forheksede menneskene dere burde finne! De har problemer. De oppsøker meg i nettenes mareritt, de sirkler rundt meg og smiler smil som egentlig er en maske. De smiler slik at jeg smiler tilbake til dem, smiler fordi jeg tror de er snille. Jeg vet jo ikke at de er forheksede mennesker, at de misunner kjolen min, misunner det hvite i meg - at de plutselig finner ut at de vil ødelegge livet mitt. Ja, sier jeg, nå skal jeg ikke åpne ytterdøra med brødkniv gjemt bak ryggen, jeg skal jobbe mer med my english og x og y i matte. Jada, jada, jada ... Det sier jeg, men når jeg sitter ved kjøkkenbordet bøyd over lekser, er det løfter som en gang var. Jeg kyler leksene i kjøleskapet fordi jeg forstår ingenting - og jeg må jo være dum! Jeg forstår jo ingenting lenger!

Det var en gang noen forheksede mennesker, ikke stort eldre enn ei ung jente, noen forheksede mennesker, to stykker som stjal den sorgløse latteren til denne unge jenta. Det var en gang at ei jente gråt i angst, ei jente som hver gang hun stirret på sitt eget speilbilde. så at ansiktet hennes var forandret, at det var blitt ødelagt av rispende lommekniv. Det var en gang ei jente som ikke torde stole på mennesker lenger, som ikke torde å trippe gatelangs. Jenta begynte å kle seg i svarte klær, farget håret nattsvart og gjemte seg bak en maske av uvennlighet. Det gjorde hun fordi hun ikke lenger var hvit inni seg, hun var blitt svart i hele seg, svart av hat til dem som frarøvet henne ansiktet. Men hatet - det var ingenting når hun på samme tid følte seg fortapt. Hatet var hjelpeløs angst. Vet dere hva som var skjedd? Jenta spiste aldri mer jordbærfargede iskremer, jenta torde ikke lenger snakke til tilfeldige forbipasserende. Hun var blitt sint og redd og skeptisk på en gang, samtidig. Hun var ei som krøp sammen på eget soverom, gjemte seg. Hun var en gang. Nå var hun ingenting. Ingenting som kunne brukes i en solskinnshistorie.

Jeg slites i stykker. Jeg maler veggene omkring meg svarte, farger himmelen svart av regntunge skyer og samler kjøkkenknivene innerst i skapet mitt. Nå har jeg ti stykker. Nå orker jeg ikke mer. Nå klarer jeg ikke mer. Nå glipper jeg snart. Nå hopper jeg ut av vinduet en svart natt og rømmer. Nå skal lovens lange arm finne meg, nå trenger jeg å bli sett, få ansiktet reparert, få angsten blåst ut, og jeg skal finne de forheksede menneskene som en gang ventet på meg bak et hushjørne. Finne dem som slet meg i stykker, slo luften ut av meg, rev den hvite kjolen i hundretusenmillioner tøybiter, frarøvet nattesøvnen min, stjal meg. Nå skal jeg finne dem og vise dem angsten min. HØRER DERE DET? HØRER DERE MEG?

Det var en gang. Ikke nå mer.