Inger Hagerups nye dikt

Inger Hagerup: Strofe med vinden.

Samlingen begynner med en bombastisk hymne til Josef, utformet med streng kunstferdighet. Diktet er en forvridd versjon av juleevangeliet og stiller ”den hellige Josef av Jorden” opp mot de andre to, Maria og barnet. Det vil sikkert bli populært til tross for den åpenbare effektjakten som skjemmer det; svært mange liker å høre at den ukjente, den uanselige, den ”mørke” i grunnen ikke står en hårsbredd tilbake for de berømte, de tilbedte med sine lysende glorier, ja kanskje i grunnen står over dem. Her i diktet blir det ikke sagt med rene ord at Josef står høyere enn Jesus og Maria, men han står i hvert fall klar av forfatterinnens ironi, noe de andre to ikke gjør, og går ut av mannjevningen med seier på to poeng, større enn de største. Og det er nettopp med kjærlighetens gjerninger, som han ”kanskje” har gjort, at han slår ut disse kjærlighetens koryféer.

Forfatterinnen liker ikke Jesus; i et tidligere bombastisk dikt har hun oppfordret til å ”ta ham ned”, det vil si ned av korset, og nå gjør hun altså et attentat på ham i selve fødselsøyeblikket. Men hva viser i grunnen ”Hymne til Josef”, bortsett fra at Inger Hagerup ikke liker Jesus? Ikke noe som helst, etter min mening. Æres den som æres bør, sier jeg, ikke den som ”kanskje” har vært enestående. Jesus og Maria kan en tro på eller ikke tro på, beundre eller forakte, alt etter som en er kristen eller hedning; men de har i alle tilfelle spilt en viktig rolle som symboler for kjærlighet og medlidenhet, og det minste de har krav på, er å få beholde sine glorier uten at alle mennesker blir utstyrt med hver sin i den hensikt å ta glansen av deres.

Dette ble langt om ”Hymne til Josef”, og omtalen av de andre diktene må bli tilsvarende kort. Det er ikke mange av dem, forresten, og de fleste er korte. De har til felles at de er strengt utformet og har et naivistisk tilsnitt; stundom er formen nesten altfor streng i forhold til de enkle tankene. En kunne si at når diktene har så stram holdning og er så rette i ryggen, er det fordi de har metrisk-logisk korsett.

De har i det minste den fordelen at de er lettfattelige og klare; forfatterinnen prøver aldri å lure leseren, hun hyller seg aldri i mystikkens eller dypsindighetens kappe; med den strenge logikkens hjelp holder hun emnet fast ”til det dages” – til full klarhet er til stede. Når alt kommer til alt, er det uvanlig treffsikkert ordvalg som gjør diktene hennes så virkningsfulle som de nesten alltid er; hun finner fantasifulle ord som er suggestive uten å bli ulne, og dermed blir diktene klare uten å bli tørre.

Ser en på motivene, merker en at mange av de beste diktene er bygd over temaer fra kvinnelig barndom eller ungdom i tilbakeblikkets perspektiv. Her viser Inger Hagerup fullt herredømme over sine beste kunstneriske virkemidler. Bevisst eller ubevisst utnytter hun dette til det ytterste: Selv et dikt om vinteren blir personlig ”atavistisk”, hele sjarmen ved det ligger i et naivistisk ordvalg.

Men noen særlig betydelig diktsamling er ”Strofe med vinden” ikke. Den rydder ikke nye veier, verken i norsk lyrikk eller i Inger Hagerups produksjon. Den viser bare noe vi visste fra før – at hun behersker en temmelig begrenset motivkrets med en versifikatorisk ferdighet som er nesten enestående nå da formslurv er i ferd med å bli en norsk ”nasjonaldyd”.

(Dagbladet 15. okt. 1958)