Inger Louise Valle og kriminalpolitikken

Hovedfilosofien i Inger Louise Valles kriminalmelding 1978 var at hevntanken måtte renses ut av strafferettssystemet og at reaksjoner måtte baseres på et humant straffenivå. Den forebyggende virkning av strenge straffer ble fremholdt som en myte.

ET LIVSLØP som har preget norsk politikk og offentlig administrasjon gjennom mange år er over. Inger Louise Valle har vært forbrukerombud og direktør for Rasjonaliseringsdirektoratet. Hun var statsråd i Familie- og forbrukerdepartementet, Forbrukar- og administrasjonsdepartementet, Justis- og politidepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet. Hennes statsrådsperiode varte fra 1971 til 1980, men det er særlig de seks årene som justisminister hun huskes for i dag. Ingen annen justisminister har vært så utskjelt og hånet, i hvert fall ikke i nyere tid. Det kan derfor være grunn til å ta et tilbakeblikk på Inger Louise Valles kriminalpolitikk og gjøre opp status for hvordan vi ser på hennes visjoner og prinsipper i dag.

SOM JUSTISMINISTER ønsket Inger Louise Valle å se kriminalitetsbekjempelsen i et bredere perspektiv, ikke bare som spørsmål om straffens lengde og fengselsoppholdets innhold. Hun følte derfor behov for å legge frem en stortingsmelding for å diskutere utviklingen av kriminalitet i sammenheng med samfunnsforholdene, menneskenes holdninger og den enkeltes personlige og sosiale situasjon. For å lage utkast til en slik melding hentet hun inn høyesterettsadvokat Arne Haugestad som ekspedisjonssjef i Kriminalomsorgsavdelingen og formann i Fengselsstyret. Haugestad hadde ledet Folkebevegelsen mot EEC frem til folkeavstemningen i 1972 og var en omstridt person. Inger Louise Valle ga ut memoarboken «Dette står jeg for» i 1989. Her beskriver hun Haugestads drivende og kreative kraft i arbeidet med Kriminalmeldingen, men også hans mer kontroversielle forslag, som bortfall av fengselsstraff for vinningskriminalitet. Mye av dette ble lekket til mediene under arbeidets gang og var således blitt kjent for offentligheten før de var politisk klarert. Forventningene til Stortingsmelding nr 104 (1977-78) var derfor store da den ble fremmet i statsråd 26. mai 1978. Slik Inger Louise Valle beskriver dette i sin bok, var interessen enorm, men den tapte seg fort da det ble klart at de kontroversielle forslagene som hadde lekket ut stort sett var luket bort under den politiske behandlingen.

HUN BESKREV selv debatten om kriminalmeldingen som «rimelig rolig» sommeren og høsten 1978, inntil november det året. Da arrangerte Høyre et møte, hvor professor Johs Andenæs angrep den faktiske beskrivelsen i meldingen, fortolkningen av statistikk og deler av filosofien. Dette var startskuddet til det hun opplevde som et massivt angrep, fra politi og påtalemyndighet, men også fra grasrota. «Valledama» ble et symbol for dulling med lovbrytere og en fare for et lovlydig, borgerlig samfunn. Hun beskriver en situasjon hvor trusler mot henne av alle slag hørte til hverdagen, også om drap og lynsjing. Og hun beskriver en utstrakt unnfallenhet blant sine politiske kolleger i parti og regjering. Få var villig til å stå last og brast med henne i kampen for en kriminalpolitikk som på forhånd hadde vært akseptert av partiet.

DET ER nå, nesten på dagen 28 år senere, interessant å ta frem igjen disse forslagene som vakte så sterke følelser at de ble en politisk belastning for regjeringen og for Arbeiderpartiet i kommunevalgkampen i 1979. Hovedfilosofien i meldingen var at hevntanken måtte renses ut av strafferettssystemet og at reaksjoner måtte baseres på et humant straffenivå. De strenge straffenes forebyggende virkning ble fremholdt som en myte. Det ble vist til at solidaritet innebærer at hver enkelt har et medansvar for de som forbryter seg. Hvem andre har skapt deres omgivelser, bygd opp deres aggresjon og gitt følelsen av avmakt i velferdssamfunnet, ble det spurt. Konkret ble det i meldingen foreslått å nedsette minstestraffen, oppheve dødsstraffen, skape mer humane fengsler, heve den kriminelle lavalder, øke støtten til ofrene, opprette konfliktråd, innføre samfunnstjeneste, nedsette en straffelovskommisjon, endre sikringsreglene, styrke friomsorgen og få mer politi ut i folks nærmiljø. Alt dette er gjennomført og er nærmest for politisk felleseie å regne i dag. Det ble også foreslått å etablere et kriminalitetsforebyggende råd som skulle arbeide for at kampen mot kriminalitet ble en del av den alminnelige politikken. KRÅD er nå i sitt 26 år, er faglig uavhengig og har som formål å bidra til kriminalitetsforebyggelsen gjennom offentlig forvaltning og private organisasjoner.

DET MEST KONTROVERSIELLE forslaget var redusert bruk av fengsel, grunnet i en kritisk holdning til frihetsberøvelse som system. Inger Louise Valle trodde ikke på den såkalte individualprevensjonen og mente at det var sjelden noen ble bedre av å sitte i fengsel. Det er vel ikke så mange i dag heller som tror på fengselsstraffens reformerende virkning på den enkelte. Men dette er et område hvor utviklingen har gått i stikk motsatt retning av det som ble foreslått i 1978; strafferammene er skjerpet i mange straffebud og domstolene har foretatt en heving av straffene for en lang rekke forbrytelser. Tankevekkende er det da at antallet forbrytelser har vist en dramatisk økning siden Inger Louise Valles kriminalmelding. Kanskje tiden er inne til å ta frem det nær 30 år gamle dokumentet på nytt for å se om vi kan få noen ideer i dagens virkelighet? Da Inger Louise Valles memoarer kom i 1989, skrev Dagbladets kommentator Gudleiv Forr: «Om jeg skulle leve og dø i en annen verden, ville jeg velge Inger Louise Valles. Der vil kjærlighet og omsorg være de drivende krefter i samfunnsmaskineriet, ikke profittjag og egoisme.» Dette er tankevekkende ord ved hennes bortgang. For som hun selv skrev avslutningsvis i «Dette står jeg for»: «Et vesentlig vilkår for fremgang og lykke er at vi mennesker lærer oss å leve i forhold til hverandre - at vi både med vår forstand og våre følelser erkjenner at fellesskap med andre og omsorg og kjærlighet for den ene og for de mange gir oss en dypere mening med livet.»

IKKE MANGE i dag husker hvem hennes forgjenger eller etterfølger i Justis- og politidepartementet var. Men Inger Louise Valle husker vi for hennes dristighet og nytenkning på kriminalpolitikkens område. Hennes ønske var ikke å unnskylde eller bortforklare forbrytelsene, men å fordomsfritt vurdere om straff kunne gis på en annen måte slik at vi kunne få et tryggere samfunn. Hvem av våre politikere tør å ta opp den utfordringen i dag?