Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Inhabilitet i dykkersaken

ER DEN NORSKE STAT ansvarlig for skadene på norske pionerdykkere? Svaret er et ubetinget ja, selv om den fremste juridiske eliten i Justisdepartementet mener det motsatte. Manglende habilitet, unndragelse av dokumentasjon og dårlig vurderingsevne har gitt den offentlige konklusjonen. Nå er det også kjent at politiagenter underlagt Justisdepartementet passet på for at det ikke skulle lekke informasjon ut om hvor farlig dypdykkingen i Nordsjøen var.

I mer enn 10 år har Nordsjødykkerne kjempet sin sak. Granskningen som endte med Lossius-rapporten i januar 2003 konkluderte med ansvar for den norske stat. Når så departement og embetsverk har behandlet saken, konkluderte de med at staten ikke hadde ansvar. En konklusjon blant annet basert på utredning fra lovavdelingen i Justisdepartementet.

Saksbehandlingen stiller meget alvorlige spørsmål om hvordan det norske demokratiet fungerer når en i en viktig sak utfordrer makteliten enten den er politisk eller administrativt eller som i dykkersaken - begge deler.

DE VISER SEG at lovavdelingen ikke har vurdert all relevant dokumentasjon. Lovavdelingens uttalelse er derfor foretatt på sviktende grunnlag. Med politiagenter som arbeidet for å skjule risikoen i dykkingen er det også grunn til å spørre om habilitet og verdi av en uttalelse fra lovavdeling.

  Lovavdelingen har ikke vurdert høringsuttalelsene til Nordsjødykker Alliansen eller høringsuttalelser fra andre.

  Lovavdelingen har ikke vurdert en rapport fra et dykkerutvalg som ble nedsatt i 1975. Utvalget konkluderte i 1978 med at det var mangler så å si på alle områder innen dykkingen i Nordsjøen. Det fantes eksempelvis ingen godkjente dykkertabeller.

  Lovavdelingen har ikke vurdert rapporter fra Haukeland sykehus og NUTEC der en påviser sammenheng mellom dykking og helseskader.

  Lovavdelingen har ikke tatt til følge konklusjoner i rapporter fra politiagenter underlagt eget departement.

  Lovavdelingen har ikke vurdert innspill fra dykkerekspertisen til Haukeland sykehus der en ber om at alvorlige feil i Stortingsmeldingen om dykkerne rettes. Sitat: «De anfører i Deres brev at granskningskommisjonen konstaterer i sin rapport at det ikke er noen klart svar med hensyn til årsakssammenheng med det forskningsmaterialet som finnes i dag (...) Vi tillater på bakgrunn av den fremlagte rapporten fra 1987 be om at departementet korrigerer den fremstilling som er gitt i granskningskommisjonens konklusjon hvor de hevder at det ikke er noen klare svar med hensyn til årsakssammenheng med forskningsmaterialet som finnes i dag.»

Lovavdelingen og lovavdelingens uttalelse ble gjort til et sannhetsvitne for at den norske stat ikke har ansvar for pionerdykkernes skader da Stortinget behandlet saken!

FOR EN UTENFORSTÅENDE er det vanskelig å forstå hvordan det er mulig med så mange alvorlige brudd i saksbehandlingen. Ser en på hvilken instanser som har «behandlet» dykkersaken blir det forståelig.

Det er Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen i arbeids- og sosialdepartementet som har behandlet dykkersaken. Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen sitter med det øverste offentlige ansvaret for arbeidsmiljøet og sikkerheten i Nordsjøen. Er staten ansvarlig, har embetsverket med andre ord ikke gjort jobben sin. At ledelsen for arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen vil gjøre alt for å vri seg unna en slik konklusjon er forståelig - konstitusjonelt er det meget betenkelig at det er disse som behandler dykkersaken. Juridisk embetseksamen er ikke nødvendig for å se habilitetsproblemene. Likevel har ikke disse embetsmenn erklært seg inhabile til tross for at det er påpekt mange ganger.

SAKEN OM PIONERDYKKERNE er trolig den verste arbeidslivsskandalen i norsk historie. Nærmere 90 dykkere er døde eller vel 40 prosent av dykkerne som arbeidet i pionerperioden. De er døde på grunn av ulykker eller selvmord. Dette er menn som i dag ville vært mellom 50 og 55 år. Ingen andre yrkesgrupper har slike dødsrater.

Dykkerene er en forholdsvis liten gruppe. I alt er det snakk om mellom 230 og 250 dykkere fra starten frem til 1980. Det lave antallet gjør trolig sitt til at skandalen ikke har fått en bredere plass i den offentlige debatten. Og dykkerne dør en og en, ikke samlet som for eksempel ved Kings Bay-ulykken der 21 mann døde i november 1962.

Allerede da dypdykking på norsk sokkel var i sin spede begynnelse i 1967, fikk norske myndigheter informasjon om den amerikanske marinens erfaringer fra dypdykking. Verken myndighetene, politikerne eller oljeselskapene hadde tid til å bry seg om disse erfaringene.

Situasjonen tidlig på 70-tallet var at det enorme Ekofisk-feltet var funnet i Nordsjøen. Etter Yom Kippur-krigen i 1973 kom oljekrisen med rekordhøye priser med rekordlavt forbruk. Konsekvensen var et dramatisk fall i etterspørselen etter spesielt tankskip. Det ga svært høy ledighet i norsk industri. På slutten av 1970-tallet var det 100.000 som arbeidet på tiltak. I tillegg var 70.000 arbeidsledige. Kostbar motkonjunkturpolitikk, Kleppe-pakker, dyre politiske reformer og stadige forsinkelser i utbyggingen av norske oljefelt med ditto forsinkelse i oljepengene, var i ferd med å ruinere den norske økonomien. Behovet for å få den norske oljen i produksjon og aller helst til Norge for bearbeiding var presserende.

Alle varsomhetsprinsipper ble tilsidesatt.

POLITIKERE OG ansvarlige myndigheter ofret pionerdykkerne for å få oljefunnene raskt i produksjon. Folk måtte holdes i arbeid. Arbeiderpartiet som satt med regjeringsmakten mesteparten av pionertiden spilte en sentral rolle i gamblingen med dykkernes liv og helse. Og de lot være å la verdens farligste yrke bli omfattet av 1970-tallets viktigste politiske reform, arbeidsmiljøloven.

Tidligere sjef for Statoil, Arve Johnsen, uttalte for kort tid siden om den norske oljepolitikken;

Med utgangspunkt om statlig styring kombinert med næringsmessig mangfold og konkurranse har virksomheten på norsk kontinentalsokkel vært en suksess for så vel staten som selskapene.

En styring de ansvarlige løper fra i dykkersaken og en suksess få dykkere har fått tatt del i.