UTSTILLING: Røde Kors-president Sven Mollekleiv og aksjonsleder i tv-aksjonen, Vibecke Østby, på åpningen av installasjonen 25m² Syria på Ikea på Slependen i oktober. Over 230 millioner kroner kom inn i årets tv-aksjon, og Syria er ett av ni land som får ta del i de innsamlede midlene. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
UTSTILLING: Røde Kors-president Sven Mollekleiv og aksjonsleder i tv-aksjonen, Vibecke Østby, på åpningen av installasjonen 25m² Syria på Ikea på Slependen i oktober. Over 230 millioner kroner kom inn i årets tv-aksjon, og Syria er ett av ni land som får ta del i de innsamlede midlene. Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Integrering

Inkludering på 1, 2, 3

Du kan gjøre en stor forskjell uten at det koster deg så mye. Det handler bare om å hoppe i det.

Meninger

I media er det for tiden mye fokus på asylpolitikk, integrering og flyktningstrømmer. Dette er store temaer som kan gjøre de fleste av oss litt svimle. Kritikken hagler og frontene er steile. Så hva kan du gjøre, du som er lei av de hatske ordene og at mennesker blir stemplet som en byrde for samfunnet? Du som mangler tid eller overskudd til å bli med i en frivillig organisasjon eller engasjere deg i samfunnsdebatten? Det er egentlig veldig enkelt.

Hilde Rhodén
Hilde Rhodén Vis mer

Oslo Røde Kors er den største frivillige aktøren innenfor integreringsfeltet i hovedstaden. Hver dag står våre frivillige på for sine medmennesker. Vi møter ingeniøren på asylmottak som vil bli bedre i norsk, den unge gutten som skal starte et nytt liv alene i et ukjent land og foreldrene som så inderlig ønsker et godt liv for de små barna sine. Og mange andre.

Det alle har til felles er behovet for å møte et annet menneske og bli sett som et helt individ. Og det er her også du kan gjøre en forskjell. Et varmere samfunn begynner nemlig med små skritt, tatt av deg og meg.

1. Ta en titt rundt deg: De som har flyktet til Norge og fått innvilbget opphold skal alle bosettes i kommuner. Det betyr at mange av oss får nye naboer. Du vet det nok, om noen har flyttet til bygda eller inn i blokken. Kanskje har du tenkt at noen andre sikkert tar kontakt. Eller at de får nok oppfølging fra kommunen. Tenk igjen. Døgnet har mange timer som skal fylles. Og det offentlige tilbudet er nettopp det – offentlig. Alle som noen gang har følt seg ensom eller hatt andre problemer vet at det offentlige ikke kan erstatte et medmenneske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I våre aktiviteter får vi veldig ofte tilbakemeldinger på hvor positivt det er for eksempelvis flyktninger å møte våre frivillige. De frivillige gjør en innsats fordi de har lyst, de tjener ikke noe på det og de kan møte flyktningen med et mer likeverdig utgangspunkt enn det ansatte i det offentlige kan gjøre. Det er nettopp dette som gjør det veldig betydningsfullt om også du tar initiativ.

2. Smil og si «hei!»: Et gjennomgående tema i våre integreringsaktiviteter er språk. Vi møter mange mennesker som, til tross for kanskje hundrevis av timer med norskundervisning, ikke kan kommunisere godt på norsk. Og det handler som regel om én ting – mangel på praktisering. For å lære et nytt språk må man ha noen å snakke det med.

Når man snakker med andre, lærer man samtidig sosiale koder, som også er viktig for å bli en del av samfunnet. Så smil og si «hei!». Kanskje gjør akkurat det smilet at den du smiler til får en litt bedre dag.

3. Invitere på en kopp kaffe: Om du har litt ekstra kapasitet er det mye du kan gjøre for at de flyktningene du møter skal få det bedre. Har dere barn i samme klasse kan du spørre om de vil bli med på foreldremøte. Eller kanskje barnet vil bli med på fotballaget eller i korpset? Det er ofte slik at barna raskere kommer inn i, og forstår, et nytt samfunn enn det foreldrene klarer. Kanskje du kan være den personen som hjelper foreldrene til å henge med i alt det nye.

Etter å ha smilt og sagt hei noen ganger blir det også enklere å snakke litt sammen, uavhengig av om det er barn involvert. Og når man først har hatt en liten samtale, kan veien til en kopp kaffe eller te være kort.

Hva er det som stopper deg?

Det er ikke alltid så enkelt for oss nordmenn å begynne å prate med folk vi ikke kjenner. Kanskje er vi redde for å bli avvist. Eller for å bli for involvert. Men er det egentlig så farlig?

En avvisning vil de fleste takle. Om du er redd for å bli for involvert kan du sette noen grenser for deg selv i forkant.

Frykten for at man mangler et felles språk kan være en annen barriere mot å ta kontakt. Men mange av de flyktningene som blir bosatt i dag snakker engelsk, eller har begynt å lære seg norsk. Selv med språkutfordringer er det utrolig hva man kan kommunisere.

De som er frivillige flyktningguider forteller at det viktigste er å skape felles opplevelser og tåle at man ikke alltid forstår hverandre. Et menneskemøte kan være ekstra betydningsfylt for noen som ikke forstår språket. Og det er fascinerende hvor raskt man kan lære seg nye ord, når man har noen å snakke med.

En tredje barriere kan være at det kan sitte ekstra langt inne å ta kontakt med en enslig mann, som mange av de nybosatte flyktningene er. Disse har ikke noe mindre behov for kontakt med andre enn det familier og enslige kvinner har. Tvert imot kan det være vanskeligere for en enslig mann å bli en del av det norske samfunnet, blant annet fordi det er mangel på inkluderende møteplasser for menn. Det blir gjerne stilt spørsmål ved alle de unge mennene som har kommet hit alene. Men kanskje har din nye nabo flyktet fra tvangsrekruttering til en hær eller opprørsgruppe. Kanskje har han nå et massivt press på seg for å få resten av familien til Norge. Eller kanskje har han en helt annen, legitim grunn for å ha kommet hit. Uansett vil han nok sette stor pris på å bli kjent med nye mennesker.

Flere av de frivillige i våre integreringsaktiviteter sier at de gjennom å bli kjent med asylsøkere og flyktninger har fått en helt ny innsikt. De har fått et lite innblikk i hvordan det er å måtte forlate alt det kjente og kjære, for så å starte et nytt liv i en ukjent verden.

Vi kan naturligvis aldri helt forstå eller ta innover oss hvordan det er. Men kanskje kan et bekjentskap med et menneske som har vært på flukt minne oss på at bak de store tallene skjuler det seg enkeltindivider som alle har sin historie. Og at vi, til tross for våre ulike erfaringer, til sjuende og sist kanskje ikke er så forskjellige likevel.

Alt det som står over her visste du nok allerede.

Men innimellom trenger vi kanskje en dytt for å faktisk gjøre det som vi vet vi burde gjøre, spesielt hvis det føles litt ubehagelig å ta det første skrittet.

Jeg håper du tar utfordringen!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook