I debattinnlegget «Norge er en økologisinke» kommer Andreas Viestad med påstander om meg og mitt universitet som avslører en grunnleggende mangel på forståelse for akademia, og som derfor ikke bør stå uimotsagt.
Påstanden om at jeg fordi jeg i mitt akademiske virke arbeider med mat til både mennesker og dyr er «professor i dyrefôr» er ikke verdt å kommentere. Derimot demonstrerer påstanden om at mitt engasjement i matproduksjonen på et overordnet nivå er en fritidsaktivitet, hvor lite han vet om hvordan et universitet fungerer.
De aller fleste akademikerne ved et universitet er høyst spesialiserte i ett faglig, svært begrenset, område. Men det betyr ikke at akademikere skal la være å engasjere seg i overordnede problemstillinger av allmenn interesse. Snarere tvert imot er dette en viktig akademisk forpliktelse. Denne typen engasjement blir bare viktigere og viktigere i et samfunn som bombarderes med informasjon og misinformasjon. Et godt eksempel på denne typen forbilledlig akademisk engasjement er de 110 nobelprisvinnernes nylig publiserte opprop til støtte for GMO.
Ikke minst er akademisk engasjement viktig i en verden stadig mer dominert av taleføre og meningssterke skribenter uten den nødvendige faglige ballasten, men med desto mer skråsikkerhet og mangel på faglig ydmykhet. Rosabloggere er jo velkjente eksempler, men dessverre viser debattinnlegget til Viestad at problemet er mer vidtfavnende.
Viestad påstår videre at jeg nærer et personlig hat til økologisk landbruk. Om Viestad hadde tatt seg bryet med å lese min nylig utgitte bok «Spiselig - en fortelling om maten og mennesket», ville han skjønt at så ikke er tilfelle. Igjen er det grunnleggende akademisk forståelse som mangler hos Viestad. Min kvasse kritikk av det jeg påstår er uvitenskapelige elementer i økologisk landbruk er ikke det samme som hat. Kritikken er et akademisk ideal, nettopp fordi det er gjennom kritikk vi kommer oss videre. Det er nettopp derfor jeg i min bok berømmer økologisk landbruk. Gode akademikere ønsker faglig basert kritikk velkommen.
Også påstanden om at mitt universitet, den gamle landbrukshøgskolen som nå heter Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), har tatt stilling mot økologisk landbruk, lyser av mangel på forståelse av akademia. Et universitet har svært sjelden meninger om denne typen faglige detaljspørsmål, ei heller når det gjelder NMBU og økologisk landbruk.
Det er ikke noe mål at alle akademikere på et universitet skal ha samme mening. Snarere tvert imot. Det de fleste akademikere derimot er enige om, er at faglige standpunkter skal være vitenskapelig funderte, og at de skal endre seg i tråd med forskningsbaserte nye fakta. I den grad et flertall av akademikerne ved NMBU er kritiske til hele eller deler av den økologiske matproduksjonen, er det nok fordi produksjonsformen i for stor grad oppfattes som rigid og dogmatisk, der for eksempel industriproduserte kjemikalier avvises på prinsipielt grunnlag.
Med sitt inkompetente angrep på meg og mitt universitet demonstrerer Andreas Viestad med andre ord tydelig hvorfor det er så viktig at vi ansatte ved akademiske institusjoner tar del i den offentlige diskusjonen om fremtidens matproduksjon. Dette er et for viktig og fagtungt tema til å overlates til lettvektere med en altfor skarp penn.
