FIKK STOPPET SELPRODUKTER: «I 1977 besøkte Brigitte Bardot selfangstområdene ved Newfoundland sammen med et femtitalls journalister. Resultatet var et EU-forbud mot selprodukter. Dette ødela markedet for kanadiske og grønlandske fangere,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Denis Balibouse/Reuters/Scanpix
FIKK STOPPET SELPRODUKTER: «I 1977 besøkte Brigitte Bardot selfangstområdene ved Newfoundland sammen med et femtitalls journalister. Resultatet var et EU-forbud mot selprodukter. Dette ødela markedet for kanadiske og grønlandske fangere,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Denis Balibouse/Reuters/ScanpixVis mer

Inkonsekvent forhold til dyr

Vi kommer ikke utenom at forholdet mellom dyr og mennesker er et slave-herre-forhold.

Oppdrett av pelsdyr utsettes for stadig økende negativ oppmerksomhet. Men næringen utgjør bare en forsvinnende liten del av vår mangfoldige bruk og utnyttelse av dyr. Før vi eventuelt aksepterer eller fordømmer kan det være interessant å betrakte, ikke bare vår utnyttelse, men vår generelle holdning til dyr i et videre perspektiv.

Vår behandling av dyr kan knapt kalles konsekvent. Fra tid til annen leser vi om pensjonister og andre, ofte ikke spesielt rike mennesker, som bruker en betydelig del av sin sparsomme inntekt på å fôre byenes bestand av duer.

Umiddelbart betrakter vi slike handlinger som positive i en ellers ofte rå og brutal verden. Men den andre siden av saken er at duer gjør skade, og at det gjøres betydelige anstrengelser for å redusere bestandene.

Vi betrakter mus som skadedyr. Men i dag får forskere problemer med å publisere vitenskapelige artikler i mange tidsskrifter dersom det er avlivet smågnagere i prosjektene. Vi kan bestille retter av hund på kinesiske restauranter, samtidig som hunder i Vesten begraves på dyrekirkegårder og behandles på dyreklinikker for plager mens mennesker ofte må stå i helsekø. Sportsfiske har også vært gjenstand for debatt, samtidig som milliarder av fisk årlig kveles i trålposer.

The animal rights movement (i Norge, Foreningen for dyr rettigheter, NOAH) er en internasjonal bevegelse med betydelig innflytelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dens fremste filosofer er australieren Peter Singer og amerikaneren Tom Regan. Fra litt forskjellige utgangspunkt hevder begge at det etisk bare er en glidende forskjell mellom dyr og mennesker: enkelte dyrearter står mentalt over små barn og mentalt sterkt funksjonshemmede mennesker.

Singers standpunkt er i korthet at siden dyr føler lyst og smerte, er det moralsk galt å utsette dem for pinsler og redusert livsutfoldelse. Regan på sin side framholder at dyr har rettigheter på linje med mennesker. Ikke å respektere dette likhetsprinsippet kan likestilles med rasisme.

ENDRET: Nylig har Catalonia i Spania, erklært at tyrefekting ikke er en del av den spanske kulturarven. Foto: Anne-Christine Poujoulat/AFP/Scanpix
ENDRET: Nylig har Catalonia i Spania, erklært at tyrefekting ikke er en del av den spanske kulturarven. Foto: Anne-Christine Poujoulat/AFP/Scanpix Vis mer

Vår egen Arne Næss lanserte med sin «Dyp økologi» begrepet «dyrenes og hele naturens egenverdi». Han går ikke så langt som Singer og Regan, men er klar på at menneskene ikke kan påberope seg en rett til å se på andre levende vesener som midler, og bare som dét.

Syttenhundretallsfilosofen Immanuel Kant hadde et diametralt forskjellig syn på vårt forhold til dyr, kort framstilt slik: Moral og etikk skal sikre en smidig og hensiktsmessig funksjon av menneskesamfunnet, samtidig som det enkelte individ gis størst mulig frihet til å realisere evner og ønskemål.

Våre etiske normer gjelder ikke andre organismer, og dyr har dermed ingen plass i vårt etiske system. Hva vi gjør mot dyr har bare interesse dersom det har en tilbakevirkende negativ eller positiv effekt på oss mennesker. Kant understreker at slik virkning må vurderes på bred basis: Dersom utnyttelse av dyr virker avstumpende og gjør utøverne til mindre skikkede samfunnsborgere, bør slik utnyttelse ikke finne sted.

Slik sett vil vi vurdere matingen av duer ut fra den glede og tilfredsstillelse mennesker har av å fôre dem. Virkningen for duene isolert er uinteressant. Blant teologer og filosofer er det en utbredt oppfatning at kristendommen banet veien for Kants filosofi, jamfør 1. Mosebok: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorda og legg den under dere.»

Så lenge vi ikke er vegetarianere kommer vi ikke utenom at forholdet mellom dyr og mennesker er et slave-herre-forhold. Vårt industrielle husdyrbruk har en effektiv og mest mulig lønnsom kjøttproduksjon som det sentrale målet.

Grillkyllingen har, som pelsdyrene, et trangt bur og er avlet til dobbel veksthastighet med svakt skjelett som resultat. Men den gir oss billig og proteinrik mat. Nå går utviklingen både hos oss og internasjonalt utvilsomt i retning av større vekt på dyrevelferd. Dyrehold avspeiler samfunnet vårt og dyrevelferd er en del av vår kulturelle identitet.

Nylig har Catalonia i Spania, erklært at tyrefekting ikke er en del av den spanske kulturarven. Fra Nyttår 2010 trådte vår nye Lov om dyrevelferd i kraft. Formålsparagrafen sier: Dyr har en egenverdi uavhengig av den nytteverdi de måtte ha for mennesker.

Begrepet «egenverdi» var ut og inn av loven under forarbeidet, men kom til slutt med etter kraftig lobbyvirksomhet fra dyrevernsiden. Jurister med sans for det mer eksakte var neppe glade for formuleringen. I forhold til den gamle loven, er den nye utvidet til å gjelde hummer, blekksprut og ett innsekt: honningbie.

Når det gjelder pelsdyr gir både Singer, Regan og Kant argumenter for vår diskusjon. Singer og Regan henholdsvis ut fra dyrs livsutfoldelse og rettigheter, Kant ved at mennesker føler ubehag ved å se eller vite at dyr holdes i trange bur for å tilfredsstille et ønske om luksusplagg.

Også fangst av ville pelsdyr har vært gjenstand for mye debatt. I 1977 besøkte Brigitte Bardot selfangstområdene ved Newfoundland sammen med et femtitalls journalister. Resultatet var et EU-forbud mot selprodukter. Dette ødela markedet for kanadiske og grønlandske fangere.

Et annet resultat var firedobling av trygdeutbetalinger, økt alkoholisme, selvmord og det som er betegnet som kulturelt sammenbrudd hos urfolksgrupper i Nord Canada og på Grønland.

Ut fra ulikt ståsted hevder noen at kåper av mink- og selskinn er å kle seg i dyrelik, andre at dette viser solidaritet med henholdsvis norsk landbruk og arktisk urbefolkning. Ser vi utover politiske slagord, er en sammenlikning mellom pelsdyrgenererte arbeidsplasser i Distrikts-Norge og situasjonen for Inuittene i Nord Canada interessant.

De fleste vil vel legge større vekt på problemene for en jegerbefolkning hvis hele fangstkulturen ligger på vektskålen, enn for norske pelsdyroppdrettere. Selv Green Peace som engang frontet aksjonen mot selfangst, prioriterer ikke lenger dette. Men det interessante med sammenlikningen er at vi hele tiden har med en avveining å gjøre: menneskevelferd mot vår følelse for dyrevelferd. Hva dyrene måtte mene, det får vi aldri vite.

PROBLEMATISK FORHOLD: Vi betrakter mus som skadedyr. Men i dag får forskere problemer med å publisere vitenskapelige artikler i mange tidsskrifter dersom det er avlivet smågnagere i prosjektene,» skriver Olav Hjeljord.
PROBLEMATISK FORHOLD: Vi betrakter mus som skadedyr. Men i dag får forskere problemer med å publisere vitenskapelige artikler i mange tidsskrifter dersom det er avlivet smågnagere i prosjektene,» skriver Olav Hjeljord. Vis mer