Inn i dragens hule

Vi prøvde første boss i «WoW»-ekspansjonen.

Hvis du aldri har prøvd World of Warcraft eller andre slike spill, vil denne teksten mest sannsynlig få deg til å tro du er på en annen planet. Du er herved advart.

Det var en smånervøs troll mage - nå med rosa hanekam - som fløy inn til Sartharion The Onyx Guardian for å være med på sitt første ti-mannsraid etter utvidelsespakken til World of Warcraft.

Så nervøs at jeg hadde valgt å beholde frostspec, av frykt for hva som skulle møte meg der inne.

Det skulle jeg angre på.

Gjengen skulle egentlig ut på et gledelig gjensyn med Naxxramas på søndagen, men siden healerne våre er noen slendrianer, lekte den planen kjapt sammen med rottene i kloakken under Dalaran.

Så raidtiden på søndagen gikk borte til å bli flinkere til blacksmithing og jewelcrafting.

Men nå dinget endelig en ny healer 80.

Og grønnkledde troll, orc-er og tauren satte umiddelbart kurs for Wyrmrest Temple for å drepe drager.

Første pull gikk selvfølgelig som det måtte.

En healer døde før våre to tanks hadde fått inn noen slag på de fire dragene.

Ikke noe nytt her i gården, altså.

Etter litt om og men, og et par dødsfall som fikk oss til å snakke om at vi kanskje burde øve litt i UBRS, sto vi i hvert fall foran den første av de tre dragene som må tas hvis Sartharion selv skal bli så enkel at folk mener han nesten kunne vært merket med «friendly».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne karen, som het Vesperon, virket som en ganske grei kar, inntil det dukket opp en portal som jeg kanskje var litt for kjapp til å trykke på.

I hvert fall siden jeg var den eneste som trykket, og der inne sto det en kompis av dragen, som ikke var til å spøke med.
Jeg spammet ice barrier, frost nova, cone of cold og til slutt ice block.

Han hadde bestemt seg for at han ville ha et troll til aftens.

Og det fikk han.

Men derfra og ut gikk det egentlig ganske glatt. I hvert fall innimellom.

Etter hvert sto vi foran Sartharion, klare til å banke livsskiten ut av ham.

Så vi pullet.

Og lærte nok en gang at når noen sier «Tror dere vi trenger å ta den patruljen der borte først», er svaret alltid «Ja!».

Det er «ja», det er «ja», og det er «ja, ja, ja!».

Og vi sier «Neida, det går nok bra» nesten hver bidige gang, likevel.

Så åtte vakre horder i raidet døde umiddelbart, de to andre tok beina fatt da de så hvor dette bar, og kom seg akkurat ut døra før de ble dragemat.

Men til slutt, etter nesten to timer i dragens hule, kom belønningen.

Sartharion gikk i bakken og en noe molefunken frostmage, som hadde gjort omtrent like lite skade som tanken vår, kunne slå fast at det helt klart er på tide å gjøre alvor av frostfire-spec.

Det hjalp egentlig ikke at jeg brukte blizzard på én mob, surret fælt med cooldowns og plasserte petsene mine slik at de ble drept på ti sekunder, noe det er godt dvergpapegøyen som står ved siden av datamaskinen ikke fikk med seg...

Og da vår første raidloot i Wrath of the Lich King var hansker til enten paladin, prest eller warlock - som vi ikke hadde med i raidet - ante jeg konturene av hvor dette bar.

Men litt jubel ble det.

Vi hadde i hvert fall kommet i gang etter ekspansjonen, selv om Sartharion ikke akkurat er noe å felle gledestårer over.

Og en liten frostmage skjønte at det er på tide å specce om.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe...

Inn i dragens hule