Inn i kokongen

«Yves Saint Laurent» dyrker det elegante og ignorerer verden utenfor motebransjen - ikke ulikt sin nervøse hovedperson.

FILM: I begynnelsen av «Yves Saint Laurent», den ene av to filmer i år om den berømte franske moteskaperen, lanserer fortellerstemmen liksom en strøtanke: At smak er noe ensomt, fordi det er medfødt og intuitivt, og fordi ingen andre egentlig kan se det du ser.

Selve filmen er imidlertid en historie om et genuint møte, mellom Saint Laurent (Pierre Niney) og kjæresten og samarbeidspartneren Pierre Bergé (Guillaume Gallienne), den nervøse visjonæren og den pragmatiske forretningsmannen som i perioder må holde både forretningene og Yves flytende.

Vokter sin historie
Det er Bergés sørgmodige, men kjærlige stemme som forteller både om den gode smakens isolasjon og kjærlighetens mange utfordringer, mens vakre, glansede bilder av elegante interiører og solfylte parisergater seiler over lerretet.

Det er ikke så underlig at det er han som får både første og siste ord, med tanke på at «Yves Saint Laurent» er den av de to filmene som har fått tilgang til motehusets arkiver og som er støttet av den aldrende Bergé, en årvåken og nidkjær vokter av sin egen og merkets historie.

Savner gleden
Den andre filmen, bare kalt «Saint Laurent», som hadde premiere under årets Filmfestival i Cannes, er mer ambisiøs og eksperimentell, mer åpenhjertig om hovedpersonens utsvevelser med sex og droger, men ikke dermed bedre. «Yves Saint Laurent» er mer konvensjonell, men stram og helstøpt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frustrasjonene i forholdet mellom svært forskjellige menn med svært forskjellige behov, skinner fint og passe anspent gjennom. På den annen side er det irriterende ikke å få vite mer om akkurat hvorfor Saint Laurent var en så betydningsfull skikkelse, om hvordan de historiske omveltningene påvirket ham og den beskyttede verden han var en del av og hvordan kvinner og kritikere responderte på klærne hans. Men som hovedpersonen selv, er filmen litt som en kokong med myke vegger som stemmene utenfra såvidt trenger gjennom.  En film fra moteverdenen ville heller ikke tapt på å romme mer lek og glede, over snitt, stoffkvalititet og håndverk. Det blir mange nevroser mellom de upåklagelig glamorøse catwalkrundene.

Skjør og blek
Designeren selv følges fra han som attenåring i Algérie blir hyret av det blytunge motehuset Christian Dior, gjennom et aldri så lite sammenbrudd, et heftig møte med Pierre, bruddet med Dior, oppstarten av huset Yves Saint Laurent, suksess, dekadent nederlag, og suksess igjen. Yves er her en skjør, papirblek skikkelse, udugelig i alt annet enn å spotte og fange opp hva som er chic og moderne, og lett å forføre.

Han blir betatt og besatt av andre menn, men lener seg tungt på kjæresten - noe Saint Laurent også har fortalt i intervjuer at han gjorde. Et talende øyeblikk, som flyr fort forbi, kommer når han fnisende betror Pierre: «Jeg er ikke egentlig så snill». Pierre, på sin side, er lojal og hardtarbeidende, klippen han kan og må være, men taust lidende fordi han liksom ikke helt har nok av dét Yves faller for, igjen og igjen: Uanstrengt eleganse.

Om «Yves Saint Laurent» prøver å si noe, er det kanskje at motebransjen er brutal, og at det virkelige liv er enda barskere. Men at det er mulig å være pent antrukket begge steder.