Inn i naturen

Ikke fullt så sprelsk som i tidligere samlinger.

BOK: I flere av Eva Jensens tidligere utgivelser blir jeg slått av hvor lekne tekstene er. De er freidige, fylt av utbrudd, svart humor og hemningsløshet.

Tekstene berører relasjoner, kroppslighet og kvinnelighet og vil ikke nødvendigvis plasseres i en gitt sjanger.

Årets bok, «Mens lyset endrar flatene», er den første av Jensens bøker som kun har betegnelsen dikt. Det er forståelig nok ettersom boka ikke er særlig sjangermessig rebelsk.

Da snakker jeg ikke bare om det formmessige, men også om tekstenes språkføring og toneleie; det lekne er erstattet med det poetiske, det hemningsløse er erstattet med det ettertenksomme:

Ho ligg rolig strekt ut på ein divan heime, med hovudet kvilande på den

bøygde armen. Ho ser morgonlyset komme og gjere dagen lysande og kvit,

ho ser ettermiddagen sige langsamt på, med ei aning blått over snøen

Naturlyrisk

Naturen er også til stede i Eva Jensens tidligere utgivelser. Likevel er det liten tvil om at landskapet er langt sterkere forankret i årets samling, og det finnes dikt som man lett kan plassere inn i en naturlyrisk tradisjon; det vil si små, gjerne tilfeldige, naturbilder, plassert i stringent form. Iblant foregår det kanskje en viss idyllisering av naturen, den blir framstilt som poetisk og vakker, som i utdraget over.

Samtidig slår det meg at landskapet i Eva Jensens nye diktsamling skildres med stadige geografiske forflytninger; vi forflytter oss mellom navngitte steder, eksempelvis Magerøya, Vesterålen, Tromsø og Gombogen.

Felles for de geografiske stedene er at de tilhører en gitt geografisk region, nærmere bestemt Nord-Norge.

Topografisk poesi

Jeg leser derfor ikke naturbeskrivelsene nødvendigvis bare som idylliske bilder eller som følelsesmessige avbildninger, jeg leser dem like mye som dokumentasjon av landskapet og omgivelsene, som stedsbeskrivelser.

I så fall kan man snakke om en topografisk poesi, det vil si en poesi som beskriver steder, i dette tilfellet nordnorske steder:

«Vegg av mild væte / Vesterålens bruer i slake kurvar // Svart pil gjennom sjøgrønt: ein skarv dykkar / Trollfjord: prøv å forstå stein …».

For handler ikke dette også om betydning og identitet? Prøv å forstå stein, vil ikke det si: Prøv å forstå landskapet? Og hvis man skal prøve å forstå landskapet, må man ikke da også tillegge landskapet betydning? Et nordnorsk landskap, preget av dens geografiske beliggenhet (med mørketid og kulde), som igjen virker inn i menneskets hverdag, tilværelse og identitet?

Dette suget etter lys, trongen til å opne opp vegger mot sørvest, sette inn ekstra

vindauge. Ønsket om å sitte og ta til seg – lys. Grunnforma i tilværet; rimfrost

Høyt og lavt

Jeg vedkjenner at jeg savner freidigheten som er karakteristisk for mange av Jensens tidligere tekster, at de er vanskeligere å plassere og at de beveger seg både høyt og lavt.

Men jeg har sans for måten «Mens lyset endrar flatene» tar til seg landskapet og stedet og tillegger geografien en betydning, det er fint å lese. Neste gang finner Jensen kanskje også en form som både kan være hemningsløs og ettertenksom.