PROGRESSIVT ÅRHUNDRE: Med 1700-tallets salonger fikk kvinnene en arena der de kunne blomstre intellektuelt. -Men dette var et overklassefenomen, understreker Elisabeth Aasen, som har skrevet "Opplysningstidens kvinner".
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
PROGRESSIVT ÅRHUNDRE: Med 1700-tallets salonger fikk kvinnene en arena der de kunne blomstre intellektuelt. -Men dette var et overklassefenomen, understreker Elisabeth Aasen, som har skrevet "Opplysningstidens kvinner". Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Inn i salongene

1700-tallets kvinner utøvet makt og innflytelse gjennom salonglivet. I den nye boken «Opplysningstidens kvinner» henter Elisabeth Aasen dem frem fra glemselen.

||| Historien har budt på noen brede avenyer til makt og innflytelse, for noen få. Men for dem som var født mindre privilegert, måtte krokveier og sidespor benyttes. Gjennom størsteparten av historien har kvinner med ideer og ambisjoner måttet benytte uformelle og private arenaer for å sette sine tanker ut i livet. Sakprosaforfatter og cand.philol. Elisabeth Aasen har i en årrekke arbeidet med å formidle livet og virket til historiens driftige kvinner, gjennom bokprosjekter som «Renessansens kvinner» og «Barokke damer». Denne uken utkom foreløpig siste del av formidlingsprosjektet, «Opplysningstidens kvinner», som omhandler foregangskvinner på 1700-tallet.

Særlig i det progressive foregangslandet Frankrike kunne kvinner handle og virke. Den store encyklopedien, som ble utgitt av Denis Diderot og Jean d'Alembert i 1751 og inneholdt blant annet naturvitenskapelige og religionskritiske artikler, etablerte Frankrike som opplysningsideenes vugge, og i de store franske byene ble 1600-tallets salongkultur videreført.

- Salongene var private møteplasser for adel og borgerskap, for lokale intellektuelle og utenlandske ambassadører, forteller Aasen.

- Både kulturelle og politiske spørsmål ble diskutert. Det krevdes forbindelser og anbefalinger for å bli introdusert der. De var drevet av overklassens kvinner, som slik utøvet stor innflytelse. Salongene var deres scene og universitet, et sted de kunne markere seg som lærde og oppvakte.

Flere av 1700-tallets store tenkere hadde kjente salongvertinner blant sine nærmeste. Filosofen Arthur Schopenhauers mor, Johanna Schopenhauer, var en av de viktigste salongvertinnene i Weimar i Tyskland, en kvinne av borgerskapet som etter hvert opparbeidet seg en celeber omgangskrets. Goethe var en av hennes faste gjester.

- Men det var vanskelig med henne og sønnen. Hun var så irritert på den fyren, sier Aasen og ler.

- Først støttet hun sønnen og forstod at han måtte få utfolde seg intellektuelt. Hun lot ham slippe å ta over farens forretningsdrift.

Men den pessimistiske Schopenhauer mislikte det vidløftige og selskapelige livet i morens Weimar-hjem.

- Etter hvert ble det fullt brudd mellom ham og moren.

Også encyclopediredaktøren Jean d'Alembert var sønn av en salongvertinne, forfatterinnen Madame de Tencin. Han var født utenfor ekteskap ble etterlatt på en kirketrapp og satt vekk til en glassmesterkone, men snart ble omgivelsene oppmerksomme på at de hadde å gjøre med et matematisk talent. D'Alemberts biologiske far, en adelsmann, bekostet sønnens studier, og han utdannet seg til advokat og matematiker. Etter at han var blitt berømt, ble han invitert til sin mors salong, men d'Alembert avstod fra nærmere kontakt. Han sa at den eneste moren han hadde, var glassmesterkonen.

- Nitti prosent av barna som ble født i Paris, ble satt vekk, forteller Elisabeth Aasen.

- Mange av dem tilhørte overklassekvinner. Noen ble gitt vekk. Andre ble satt ut til ammer på landet, og kunne bli vanskjøttet. Det kunne gå mange år før foreldrene så dem. Den franske overklassen hadde et fjernt forhold til barn som kan være vanskelig å forstå i dag.

I de kretser som salongvertinnene tilhørte, var det heller ikke uvanlige med såkalt «vennskapelige separasjoner». Den katolske kirke tillot ikke skilsmisser, men overklassen var full av par som levde alene eller sammen med nye partnere og ikke hadde sett sine ektefeller på årevis.

- Adelens ekteskap var ofte arrangerte allianser for å koble sammen eiendommer, sier Aasen.

- Det var ikke uvanlig at parene holdt sammen til de hadde fått de to-tre barna som var nødvendig for å bringe slekten videre, deretter gikk de hver sin vei. Det vakte liten oppsikt, så lenge de utførte sine vertinneplikter når det behøvdes.

Flere av Paris' toneangivende salongvertinner hadde ektemenn av landadelen, men kjedet seg i provinsen.

- Etter å ha fått det første barnekullet, flyttet de inn til byen og salonglivet.

En av dem hvis liv fulgte en slik kurve, var matematikeren Emilie de Châtelet. Hun var født inn i de øverste strata av aristokratiet, giftet seg innenfor sin egen klasse og ble markisen av Châtelet. Både faren og ektemannen støttet hennes intellektuelle interesser og lot henne studere. I 1733 møtte hun filosofen Voltaire, som skulle bli hennes samboer gjennom femten år. Paret slo seg ned på landet, tilbrakte dagene med å diskutere filosofi og naturvitenskap, og sendte inn svar til en matematikkonkurranse utlyst av Vitenskapsakademiet i 1738. Ingen vant, men begge ble lagt merke til.

- Men fremdeles er det få leksikon som opplyser om at hun var matematiker. Hun omtales oftest som Voltaires elskerinne, sier Elisabeth Aasen.

Med tiden hadde Voltaire affærer med andre, og på et tidspunkt forelsket Emilie de Châtelet seg også i en annen, i en ung offiser som hun ble gravid med.

- Kjærlighetsforholdet hennes irriterte Voltaire, men mest fordi han anså mannen hun ble betatt av, som ikke hennes like, forteller Aasen.

- Han kjente ingen moralsk indignasjon, men var rystet over at hun fikk barn med en middelmådighet.

Slik sett skilte Voltaire seg sterkt fra den andre dominerende stemmen i fransk filosofi på 1700-tallet, Jean Jacques Rousseau. I siste del av sin roman «Émile» gjør Rousseau rede for sitt kvinnesyn.

- Han mente en kvinne skulle kunne husarbeid, men ha andre til å utføre det for seg, sier Aasen.

- Fordi hun skulle være sitt barns første lærer, måtte hun kunne lese og skrive, men ikke så mye mer. Hun skulle ikke være dum, men hun skulle heller aldri briljere med intellektuelle interesser. Derfor, mener Rousseau, må man vende jentebarn til å akseptere å bli avbrutt fra de er små.

Fordi Napoleon syntes best om dette kvinnesynet, var det Rousseaus tanker om kjønn som påvirket keiserens lovgivning. Hans kvinnesyn ble dominerende for ettertiden.

- Rousseau er det verste som har skjedd kvinnehistorien. 1800-tallet ble en nedtur for kvinner. Dette med at det ble tabu for kvinner å gå ut over hva som var passende, finner vi blant annet igjen i Camilla Colletts forfatterskap.

Selv levde Rousseau sammen med husholdersken Thérèse, som han fikk fem barn med. De ble alle satt vekk.

- Han hadde et komplekst forhold til kvinner. Uten å spørre Thérèse, sendte han barna hennes vekk. Han mente at om de ble bønder og arbeidere, som ville de få en bedre skjebne enn om de skulle bli lykkejegere. Han angret aldri.

Det var den franske revolusjon som ble dødsstøtet for den parisiske salongkulturen. Den nye forfatningen var fremskrittsvennlig i begynnelsen. Kvinner skulle ha adgang til skilsmisse, ha egne aviser og klubber. Så begynte de nye lederne å bli paranoide, og revolusjonen tok til å spise sine egne. Tenkeren Olympe de Gouges og innenriksministerens fremmelige kone Manon Roland ble begge sendt til skafottet. Det ble også Charlotte Corday, som myrdet den blodtørstige revolusjonslederen Marat.

- Det var uro i landet, og man trengte syndebukker, sier Aasen.

- Corday ble brukt for å vise at kvinner var voldelige og uforutsigbare. Kvinneklubbene ble stengt, og kvinneavisene ble forbudt.

Også Napoleon så med skepsis på kvinners innblanding i politikken. Under hans regjeringstid ble forfatterinnen Madame de Staël, datter av den tidligere finansministeren Necker og den beleste salongvertinnen Suzanne Curchot, sendt i eksil.

- Både revolusjonslederne og Napoleon fryktet at salongene skulle bli et arnested for opposisjonelle grupper, sier Aasen.

Etter å ha blitt erklært uønsket i Frankrike, reiste Madame de Staël til Weimar og Berlin, og videre til St. Petersburg, Stockholm og London. Hun møtte sin mangeårige partner Benjamin Constant, og skrev stadig.

- Hun hadde politiske samtaler i Wien og Moskva, med det mål å styrte Napoleon, forteller Aasen.

- Hun var et gjennomført politisk menneske. Om hun hadde vært mann, ville hun vært en samfunnstopp. Dette har vært i hjertet av prosjektet mitt: Å hente frem glemte kvinner, og vise hvordan de kunne virke i sin samtid, selv om maktposisjonene var fylt av menn.

aasen
aasen Vis mer