Denne gang kom fienden fra innsida. Men litteraturen som har blitt lest og lyttet til de siste to ukene stammer fra krigsåra, fra den gang dikterne satte sine krefter inn på å få leserne sine til å slutte rekkene mot en ytre fiende, slåss for sine verdier og i det hele tatt holde ut. Allerede om kvelden 22. juli ble et sitat av Nordahl Grieg spredd på sosiale medier: «Vi er så få her i landet. Hver fallen er bror og venn».

Grieg har vært nasjonalskalden siden. Dikterens antifascistiske «Til ungdommen» fra 1936, som har vært viktig i AUF og som fikk en ny vekt og funksjon da de flyktende fra Utøya sang den sammen mens de svømte vekk, har vært avsunget og resitert ved en rekke anledninger. I VG påpekte Anders Giæver hvordan Griegs «De beste» brått ble fylt med nytt innhold etter 22. juli.

De beste blir myrdet i fengselet, sopt vekk av kuler og sjø. De beste blir aldri vår fremtid. De beste har nok med å dø.

Også krigslyrikken til Arnulf Øverland og Inger Hagerup har vært brukt den siste tiden. Det er snakk om dikt i bunden form, med enderim og regelmessige rytmer. De handler om engasjement og oppofrelse. Hva er det ved disse diktene? Hvorfor griper de oss nå?